Endelig avgårde!

Torsdag 17. Juli kl. 19.00 vinket vi farvel til 43 fremmøtte venner og familiemedlemmer på honnørbrygga foran rådhuset. Det var mest sannsynlig det mest fotograferte øyeblikket i våre liv så langt. Vi snakket om hva vi må gjøre for å toppe dette, men kom ikke opp med noen god plan. Komme hjem i god behold, kanskje?

De siste ukene før vi dro eskalerte innsatsen i hjemmehavna på Hovedøya, og flere gode hjelpere la ned mange arbeidstimer i å få skuta sjøklar. Min dedikerte far jobbet fra morgen til kveld og bidro med grundig gjennomtenkte løsninger på all slags monteringsproblemer. Vi rakk stort sett alt det viktigste på lista vår med unntak av radarreflektoren som vi må få festet i masta underveis. Vår første etappe var på halvannen time og gikk ut til steilene hvor vi delte en flaske vin og deretter sov i 12 timer. Det var sårt tiltrengt etter den siste tidens arbeidsinnsats.

Etter 11 dager på tur begynner vi å komme på plass i vårt nye miniatyrhjem. Jeg leste en gang en artikkel om en familie på langtur som beskrev det som å flytte inn under kjøkkenbordet for et års tid. Vi forstår hva de mente, men da disse hadde en 37-foter kan man vel si at jeg og Erik har flytten inn under kjøkkenstolen. Det krever orden i sakene for å trives, og noen bredbente teknikker for å ikke få ryggproblemer, men vi begynner å bli gode til det.

Nå er vi i Mandal etter en rolig uke med stort sett motvind og motorputring innaskjærs i strålende sol. På veien besøkte vi mine foreldre på hytta i Bamble, mannskapet på Colin Archer-skøyta Ejdern i Lyngør, og Eriks søster med familie på deres hytte utenfor Lillesand. I morgen mønstrer min venn Anne Louise på og vi er klare for vårt første lille havkryss – over Nordsjøen til Skottland.

(PS: Fikk du tatt noen fine bilder på avskjedsfesten på Kampen eller på Honnørbrygga? Det rakk nemlig ikke vi, så send oss gjerne noen bilder på mail!)