Kontrasten til Nordsjøen er temmelig skarp. Fra åpent hav til smale kanaler. Etter drøye to uker i Skottland føler vi oss etterhvert ganske stødige på finnavigering av Kajsa. Bortimot 50 trange sluser har vi vært igjennom til nå, etter å ha snirklet oss sørover gjennom både Caledonia- og Crinan-kanalen. Opp og ned slusetrappene. Mens vi i Caledonia ble geiledet av et knippe superjoviale ”lock-keepers”, måtte vi i Crinan betjene sluseportene selv. For å få en enkelt båt hele veien igjennom må en flytte på over 300.000 liter vann, så det er en del porter som må åpnes og lukkes.. Kun i et land hvor det regner 6 av 7 dager i uka kan man «sløse» med vann på denne måten. For her er det jammen vått og grått, gitt. Men ditto grønt og frodig. Kort oppsummert ser landskapet ut som en norsk fjellheim der man har anlagt en heldekkende golfbane. Legg til noen langhårete kuer og skurrete sekkepiper i det fjerne. Det hørtes kanskje ikke så fint ut, men fint er det.
Stort sett har all slusemanøvreringen gått veldig greit for alle parter, med unntak av babord bauglanterne som dessverre måtte bøte med livet i møtet med en av sluseveggene. Imidlertid har et av våre hyggelige nye skotske seilebekjentskaper, Clyne, allerede skaffet oss en ny lanterne som nå venter på oss blant pakkeposten i en marina i Dublin. I det hele tatt har alle skottene vi har møtt vært helt usedvanlig hjelpsomme og joviale, helt på grensen til australske (anerkjent referansepunkt for høyeste grad av jovialitet). I tillegg må de sies å være påfallende skotske, og veldig stolte av alt det innebærer. Her snakker vi kilt og kinnsjegg, nasjonalromantisk visesang på puben, og sekkepiper på radioen. Prototypene har stått i kø for å bli bekreftet.
Gjennom første halvdel av Caledonia-kanalen hadde vi selskap av Marielle med trekløveret Anne Louise, Anders og Bjørnar ombord. Marielle snudde først baugen mot Norge igjen etter å ha fulgt oss hele veien frem til Fort Augustus, en trivelig liten småby i enden av Loch Ness (en temmelig lang bonusetappe for en tur som egentlig ikke var planlagt lenger enn til Mandal). Senere har vi seilt en del felles etapper med den svenske seilbåten Kairos, som også er ute på langtur.
Det er ikke bare i slusene at vannmassene beveger seg opp og ned med en rasende fart. Tidevannet og strømmene i dette området er en smule forvirrende for nordmenn som ikke helt er vant til å måtte forholde seg til sånt, men vi lærer. Det er i hvertfall en spesiell følelse å sladde i svingene med seilbåt, mens vannet rundt oss koker der strøm og vind møtes. Når man går for full motorkraft og allikevel gjør 1 knop over grunnen merkes det hvilke usynlige kjempekrefter som jobber under overflaten. Det lønner seg visst å lese tidevannstabellene grundig.
For å runde av denne forsøksvis korte oppdateringen, la oss raskt ramse opp noen ting vi kan føye til på skrytelista siden sist:
- Å ha seilt i seks knop på bare fokka over et smalt fjellvann i det skotske høylandet, med sauer brekende langs åssidene.
- Å ha sett turens første delfiner. Og seler.
- Å ha fisket i Loch Ness, selv om vi hverken fikk middag eller monster på kroken.
- Å ha klart å fikse motoren selv i påvente av mekaniker (strukket gasswire).
Addendum: I skrivende stund har vi akkurat gjort unna ankerdrammen i en trivelig pitteliten landsby ved navn Glenarm i Nord-Irland, etter å ha motorseilt på skarpt kryss over Irskesjøen. På den korte ferden over fra Mull of Kintyre (Skottlands Cape Horn) møtte vi både kraftige med- og motstrømmer, rare magnetfelt som midlertidig slo ut kompasset (!), blå himmel og tjukk tåke. Vi føler forresten også at vi etterhvert har nok empiri til å kunne bekrefte at fremherskende vindretning definitivt er sørvestlig. Litt slitsomt når man ønsker seg nordøstlig. Men lykkeligvis jobber tysker’n (motoren) lange skift uten å klage (stort sett). Det ser også ut til at det skotske været har slått følge med oss over. Riktig nok er det veldig koselig å sovne til lyden av regnet som tapper på fordekket, der vi ligger tørre og trøtte i forpiggen. Men det finnes jo grenser for hvor mye man skal kose seg også. Heldigvis hadde vi spart unna både sesong 4 og 5 av The Wire på laptop’en, så vi var i det minste godt forberedt på noen gråværsdager. Mer om Irland i neste oppdatering.
(Som vanlig ligger det nye bilder i galleriet.)
-e
Jævla fint det elvebildet øverst.