Biscaya!!

Biscayadiskursen blant seilere er omtrent like opplyst og edruelig som folks forhold til HIV-smitte på tidlig 80-tall. Nei, man får ikke aids av å håndhilse på en som har HIV, og nei, man forliser ikke nødvendigvis i Biscaya. Men det er viktig å bruke prevensjon, og derfor tok vi oss tid til å vente på riktig værmelding. Vi hadde også gjort klar stormfokka på fordekket og hadde signalhorn og hvite “flares” klart i cockpiten for å skremme vekk ubehagelig nærgående skipstrafikk. Disse fikk vi heldigvis ikke bruk for, men en enorm gasstanker la høflig om kursen etter følgende oppkall på kanal 16: ”Big scary cargo ship, big scary cargo ship – this is norwegian sailingyacht Kajsa Kajsa Kajsa right in front of you. Do you read me? Over.”

For de av dere som ikke har båt, og derfor har vært avskåret fra den det evinnelige sammensuriet av fatale dommedagsprofetier som avstedkommer av å fortelle andre seilere at man har tenkt seg over Biscayabukten, så kan jeg fortelle at dette lille havkrysset på 3-4 døgn av bukten mellom Frankrike og nord-Spania er beryktet for sine tøffe vær- og vindforhold. Mange av lavtrykkene som oppstår et sted ute i Atlanteren ruller inn over dette farvannet etter først å ha bygget seg opp til noe stort og ubehagelig. Restene av de tropiske orkanene som skaper avisoverskrifter helt oppe i Norge kan også ende opp her etter først å ha tatt med seg bananplantasjene til en masse stakkarer på Haiti og Jamaica. I Biscaya kan sjøen bli høy og krapp fordi kontinentalsokkelen et stykke ut i havet brått reiser seg fra 4-5000 meters dyp til kun et par hundre. Mye vann skal opp over kanten på en gang, og sjøene reiser seg. Jeg skal ikke bli altfor kjekkas, for visst kan man bli overrasket av ubehageligheter i Biscaya – jeg mener bare det finnes langt sikrere måter å begå selvmord på.

På tross av at jeg har gjort denne strekningen en gang før, uten dramatikk selv om det var i slutten av november og dermed lenge etter tilrådet sesong, blir man jo påvirket av all ståheien. Disse siste dagene har vi lenge sett frem til med skrekkblandet bekymring, og det føles bra å ha dem overstått. Vi dro fra Camaret-sur-Mer utenfor Brest i nordvest-Frankrike 13. September. Om bord var det kun Erik og meg igjen, etter at vår Biscayaforsterkning Hans Jørgen måtte reise hjem da han slapp opp for ferie etter to og en halv ukes seilas; fra Dublin nedover irskekysten til Kilmore, derfra til Falmouth i England og over den engelske kanalen ned til Frankrike. Det ble mye venting for ham, men Hans Jørgen har selv båt og dermed forståelse for at uforutsette reparasjoner og dårlige værmeldinger er forhold man ikke selv råder over. Ting tar den tiden det tar.

Første halvannet døgn av vårt biscayakryss var det fullstendig vindstille, og vi gikk for motor. En hel natt hadde vi selskap av en delfinflokk som hoppet rundt skutesidene, og i soloppgangen kom det jammen en flokk på 6-7 hvaler også. Med fontener fra pustehull og alt. Det er helt sant. Erik er kanskje litt mer enn vanlig begeistret for marint dyreliv, og ropte og fektet med armene mens jeg holdt ham fast så han ikke skulle falle over bord. Det var stort, jeg skal gå med på det. Så kom vinden smått om senn, og den dreide til og med så vi hadde den skrått bakfra. Med en passelig full fokk seilte Kajsa seg selv, og vi slappet av og koste oss mens Franskmannen (vindroret) tok seg av styringen. Så blåste det opp litt. Og enda litt. Og de siste 15 timene før vi kom i le av den spanske klippekysten ble vi kastet sørover av store brytende sjøer som tidvis helte en skvett kaldt sjøvann ned i kragen på seildressen. Det var litt slitsomt, men Kajsa klagde ikke, og vindroret klarte brasene. Vaktene besto av å klamre seg fast i cockpiten mens vi spiste kjeks og gulrøtter, hørte på lydbøker på MP3-spilleren (Takk til May for disse!), og speidet etter skipstrafikk som det i grunnen var lite av. Fire timer på og fire timer av, som ble tilbrakt med propper i ørene i køya med stormkant som min mor har sydd. Litt ruskevær mot slutten til tross, jeg og Erik var enige om at dette faktisk var den flotteste etappen vi har hatt så langt på turen.

Etter ganske nøyaktig tre døgn så vi den spanske kysten stige ut av morgendisen foran oss, og etter enda et halvt døgn fortøyde vi i en av tre store marinaer i La Coruna. Hurra, vi er i syden!!! Det er palmer og varmt og tapas og cervesa og alt mulig! Her møtte vi også Vibeke og Kristian fra hjemmehavna på hovedøya som er på vei ca samme vei som oss i sin 31-foter Yippi. Kjempehyggelig!

Før vi skulle videre sørover hadde vi en liten liste med småting vi skulle se over på skuta, blandt annet en slark i roret som vi oppdaget da det sto på som værst på vei hit. Da jeg fikk truet mannskapet uti havnebassenget med snorkel og dykkemaske kom han opp igjen med en dyster beskjed: nederste rorfeste fester ingenting lenger, og vi kan ikke dra noe sted før vi har hatt båten på slipp og fikset dette ordentlig og en gang for alle. Så var vi kanskje ikke så langt ifra litt dramatikk i Biscaya allikevel…

Etter en liten nedtur, en del banning og noe surmuling ble vi enige om at dette ikke var jordens undergang, at vi tross alt denne gangen er mekkestrandet i syden, og at vi til og med var så heldige å oppdage dette i en velutrustet havnestorby hvor alt kan skaffes og fikses. Griseflaks. Nå skal vi bare sole oss og drikke Sangria resten av helga, og så skal vi opp på land i Marina Seca forhåpentlig på mandag. Nye bolter og beslag og noen ordentlige kuruker med dødelig epoxy burde få roret til å slutte å plage oss, i hvert fall midlertidig. Både Erik og jeg er imponert over hvor mye av spansken min som sakte men sikkert dukker frem fra bakerst i arkivet. Og jeg som trodde jeg ikke snakka spansk. Hasta la vista, amigos.

El capitán

(PS: Flere bilder fra England, Frankrike og Biscaya ligger i galleriet.)