Kapp Verde del I – “No stress”

Strekningen mellom Kanariøyene og Kapp Verde er den lengste Kajsa har tilbakelagt i en jafs, sannsynligvis i hele sitt 28-årige liv. Vi var nok litt spente på hvor slitsomt det skulle bli med bare oss to om seilinga i de 8 dagene det skulle ta. Jeg har seilt lange distanser før, men på Albatross var vi til enhver tid tre eller fire om å dele på vaktene. Vår bekymring viste seg å ha vært bortkastet tid, turen over gikk glatt selv om vi hadde tidvis stor sjø. På overfarter sover vi i fire timer av gangen, og har gjerne en drøy times overlapp mellom vaktene hvor vi lager mat til hverandre og prater litt. ”Hva har du gjort siden sist da, kjære?” ”Jo, nå skal du høre. Jeg så en båt i det fjerne som kan ha vært en fiskebåt. Eller et tankskip. Eller kanskje en seilbåt. Eller kanskje det bare var Venus igjen. Også har jeg spist en hel del rosiner.” Når nestemann inntar soveposen setter vi klokka på fire timer igjen. Dette vaktsystemet fungerer fint, og det er gjerne det første døgnet som er mest slitsomt. Etter det kommer man inn i rytmen, og dagene flyter avsted, den ene like blå som den andre. Vi gjør gjennomsnittlig 100 nautiske mil i døgnet, og denne gangen hadde vi Kanaristrømmen med oss det meste av veien. Det begynner å bli eksotiske navn på kartene nedover her, og vi synes det er stor stas å seile med Kanaristrømmen langs Vest-Sahara.

På dag syv, med ca 60 mil igjen til målet satt vi og spiste lunsj og hørte på lydbok (Marekors av Jo Nesbø) da vi fikk besøk. En flokk på 10-12 delfiner stimlet seg rundt oss. I over en time lå vi på magen på fordekket, bare halvmeteren over de flotte dyrene. Flere ganger klarte vi til og med å klappe dem på ryggfinna!! Hurra for liten båt med lavt fribord! Vi fikk tatt undervannsbilder og filmsnutter av dem ved å stikke en arm ned i vannet med vår vannfaste olympus. Ikke stor naturfotokunst, men dog. Disse var mye større enn vanlige tumlere som ofte hopper rundt båten, og langt tregere i bevegelsene. Vi lurte faktisk på om det var en slags liten hval, men kom vel frem til at det må ha vært delfiner. Uansett var det en naturopplevelse vi ikke glemmer med det første.

Lysene fra Sal dukket opp i horisonten rett før daggry åttende dag til havs, og vi fikk et godt overblikk over den smale lille øya da vi brukte morgenen og formiddagen på å følge hele vestkysten ned til Santa Maria på sørspissen. Det er utrolig hvor det finnes liv og fastboende! Sal er flat, forblåst og knusktørr. Ingenting gror, og ferskvannet lages av destillert sjøvann. De innfødte lever av å eksportere salt og tunfisk på boks, samt en gryende turistindustri på sørsiden av øya. Guidebøkene beskriver den som en grushaug i havet uten noe å se eller ta seg til, og anbefaler å heller ta turen til en av de andre ni øyene, men vi synes det var fantastisk der. Vannet er så klart at vi trodde vi holdt på å gå på grunn da vi skulle kaste ankeret, men det som så ut som halvannen meter viste seg å være over seks da vi målte med loddelina. Husene her er malt i glade pastellfarger, og det er blide folk og musikk overalt. All transport foregår i minibusser uten faste stoppesteder, som fylles til randen av folk før de forlater byen. Og alltid har de lokal pop på full guffe på spilleren. Disse har vi tatt flere ganger om dagen, etter at vi flyttet båten opp til en mer skjermet ankringsplass i Palmeira midt på vestkysten, og 20 minutter med bil fra der familien holder til i Santa Maria.

En ting som slo oss på Sal at det stort sett bare er unge folk overalt. I følge guideboka er det stor befolkningsvekst på Kapp Verde, og 42 % av befolkningen er under 14 år. Øya ligner en gedigen hjemme-alene-fest hvor ungene morer seg stort i fraværet av voksne. Folk har stort sett lite penger, og det er stor arbeidsledighet, men det bygges overalt og dette er nok et sted som vil være nesten ugjenkjennelig om fem år. Familiens uspesifiserte charterbilletter plasserte dem heldigvis på et bra hotell, og hele uka har de skjemt oss bort med restaurantmiddager. Slagordet på Sal er No stress, og det kan godt ta en drøy time å få maten på restaurantene. Det er bare å innstille seg på at fra nå av er det Island time. Helt i orden for oss – vi har for lengst sluttet å holde styr på ukedagene.

Før den norske delegasjonen kom ned, sendte vi en liten ønskeliste med norske hermetikkdelikatesser vi savnet om bord, og nå er båten sikkert 60-70 kg tyngre. Vi har nok makrell i tomat, kaviar og melkesjokolade for havkrysset begge veier. Fantastisk! Min dedikerte far brukte dessuten flere av feriedagene sine på snekkerjobber om bord, og imponerte nok en gang med elegante Reodor Felgen-løsninger på de mest krunglete problemer.

En av dagene tok vi en aluguer (minibuss) til Salinas, hvor øyas saltutvinning foregår. Det var en litt undelig turistutflukt. Man betaler 30-40 kroner i en liten bod midt ute i stein og støv-ødet, og får gå gjennom en tunell i fjellet. På den andre siden befinner man seg i noe som minner om et vulkankrater med noen halvveis uttørkede innsjøer. Kloret fast i den tørre skråningen står en liten cafe som også selger T-skjorter og salt til å ha med seg hjem. Bunnen av krateret ligger under havets overflate, ble vi fortalt, og etterhvert som sjøvannet siver opp gjennom bakken for så å fordampe, ligger saltet igjen som et hvitt ørkenlandskap. Her kan rare turister som oss få ta seg en veldig salt dukkert, etterfulgt av en dusj utenfor cafeen. Turistindustrien på Sal er fremdeles litt ”in the rough”, men det synes vi var ganske flott.

Da vi fulgte familien til flyplassen slo det meg at de formaningene jeg får fra mine foreldre kanskje skiller seg litt fra hva foreldre vanligvis maser på barna sine om. ”Husk at hvaler ikke liker diesel, så blir de for nærgående så bare hell en skvett på dem.” Det lover jeg å huske på.

Les mer om oppholdet på Kapp Verde i neste post. Flere bilder fra Sal og familiebesøk ligger her.

Tuva