Kielkanalen til København, og litt til

Da vi seilte ut fra Den Helder i Nederland for et par uker siden satset vi på å ta oss raskest mulig opp til København. Tuva har bodd i byen i flere år og vi ville gjerne ha mest mulig tid til å se igjen alle vennene der. Selv om turen dermed var noe av en transportetappe, så var den i alle fall variert nok: Først medstrømsseilas i 8.5 knop i Nordsjøen opp til tyske Cuxhaven; derfra rolig motorputring i følge med containerskipene gjennom Kielkanalen; og så unnaseiling i 30 knops vind i Øresund. Det endelige målet var brygga til Seilforeningen Enighed i København. Dit hadde vi blitt invitert av Bjørn, vår soloseilende danske venn fra Chili som vi flere ganger lå ankret opp ved siden av i Karibia. Sist vi møttes var som bryggenaboer i Amsterdam for bare noen uker siden.

Seilforeningen Enighed er akkurat like trivelig som den høres ut, og den ligger fint plassert i området som heter Sydhavnen. Dersom fristaden Christiania hadde hatt en marina ville den antakelig vært omtrent som denne. Veldig hyggelig, og akkurat passe rufsete. Full av hjelpsomme seilere, og tilsvarende tom for “havnemestere”. (Takk til Brian, Kaj, Bjørn og alle de andre i Enigheden for velkomsten!) Selve marinaen ligger et lite stykke unna København sentrum, men etter å ha lånt oss sykler av noen venner kunne vi tråkke inn på et snaut kvarter.

Bjørn hadde tidligere spøkt med at innseilingen til Sydhavnen, Køge bukt, var Danmarks Biscaya. Vel, for vår del syntes det i hvert fall å stemme temmelig godt. Med kryssing i mot 30-knops vind tok det oss to forsøk å komme inn. På første forsøk måtte vi gi opp og heller dra til Dragør (som forsåvidt viste seg å være en veldig koselig liten havneby). Da vi omsider skulle ut igjen etter snaut to uker i København fikk vi jammen like sterk motvind da også. Det er ikke lett å holde høyden i gamle, bollete og langkjølete båter som Kajsa, så det å seile på kryss er rett og slett en formidabel tålmodighetsprøve.  Men vi tok oss likevel tid til en aldri så liten grunnstøting. Kanalen som leder ut fra Sydhavnen er både smal og grunn, og det tok ikke mer enn noen få sekunders uoppmerksomhet før vi plutselig stod der og vagget ustødig på en fjellknaus. Tenners gnissel! Men det er i slike situasjoner vi kan prise oss lykkelige over sikkerheten i å ha et langkjølet skrog. Heldigvis tok det heller ikke mange sekundene før vi var tilbake i leden igjen. Vi var nemlig bare et tampkast unna noen behjelpelige fiskere, som tilsynelatende virket svært rutinerte på å slepe urutinerte gjester av grunnene. Men fremfor å terpe videre på sine egne feiltrinn er det jo mye triveligere å heller avlede oppmerksomheten med andres. I hvert fall når disse andre har langt artigere fotodokumentasjon av grunnstøtingene sine. Så la oss presentere; Chili på grunn blant sandbankene i Nederland, med synkende lavvann…

Og mens vi først snakker om Bjørn og Chili. Faktisk hadde vi allerede ligget i Sydhavnen i en ukes tid før Bjørn selv kom seilende inn til sin gamle hjemmehavn. Da hadde det gått over to år  siden han la ut på tur i sin lille røde 30-fots Ballad. Tuva og jeg ble med noen av de andre seilbåtene ut for å komme ham i møte og så ta innseilingen sammen. Det ble en hyggelig liten velkomstskonvoi, med tåkelur-fanfarer fra alle kanter.

Etter noen veldig fine og sosiale uker i København fortsatte vi seilasen videre opp Kattegat og til Hou på nord-østsiden av Jylland. Der rakk vi noen hyggelig dager med Niels, faren min, i det nye sommerhuset. Det ble faktisk første gang vi har sovet i en stødig seng på landjorda siden vi la ut på tur for snart 14 måneder siden. Og akkurat det er det visst bare å venne seg til. For min del nærmer turen seg nemlig faretruende raskt slutten. I skrivende stund seiler jeg faktisk i full fart inn Oslofjorden. Navnet på skuta er, frykt og beven, Stena Saga. Kajsa og kapteinen kommer seilende etter om et par uker. Tuva har nemlig fortsatt et par uker igjen før landlivets plikter kaller, og i mellomtiden skal hun teste tilværelsen som soloseiler. Tøffetuva! Les mer om hvordan ensamseglarens tur opp langs svenskekysten går i neste reisebrev.

(Som vanlig finner du også flere bilder i galleriet.)

-Erik