Om dere savner å lese resiebrevene våre eller ikke, så savner vi i hvert fall å skrive dem! Men neste tirsdag (12. januar, 2010) får vi visst utløp for fortellertrangen igjen. Da skal vi nemlig holde foredrag og vise bilder fra turen. Fra Norge til Kapp Verde, over Atlanteren til Karibia og hjem igjen. Stedet er Skur 28 på Akershuskaia i Oslo, og tidspunktet er 19.00. Håper vi sees! (PS: Skur 28 ligger nedenfor Akershus festning, nærmest Rådhusplassen, og med D/S Børøysund som nabo.)
Arkiv for kategorien "reisebrev"
Min høyst begavede mann fikk ny jobb på universitetet, og måtte derfor hjem litt før vi hadde planlagt. Dermed måtte planen endres litt. En mulighet var å sette opp tempoet såpass at vi kom hjem så han rakk å vaske saltet ut av skjegget før jobbstart. Alternativet var å ta det med ro opp igjennom Europa som planlagt, og så sende ham hjem fra Danmark med Stena Line. Vi valgte den siste løsningen. Så var det bare meg og Kajsa. Fortsett å lese ‘Prammen og madammen – Soloseilas siste veien hjem’
Da vi seilte ut fra Den Helder i Nederland for et par uker siden satset vi på å ta oss raskest mulig opp til København. Tuva har bodd i byen i flere år og vi ville gjerne ha mest mulig tid til å se igjen alle vennene der. Selv om turen dermed var noe av en transportetappe, så var den i alle fall variert nok: Først medstrømsseilas i 8.5 knop i Nordsjøen opp til tyske Cuxhaven; derfra rolig motorputring i følge med containerskipene gjennom Kielkanalen; og så unnaseiling i 30 knops vind i Øresund. Det endelige målet var brygga til Seilforeningen Enighed i København. Dit hadde vi blitt invitert av Bjørn, vår soloseilende danske venn fra Chili som vi flere ganger lå ankret opp ved siden av i Karibia. Fortsett å lese ‘Kielkanalen til København, og litt til’
For første gang siden Dublin i august i fjor er vi i en ordentlig storby. Visstnok bare litt større enn Oslo, men stor nok. Og vi hadde verdens beste timing! Det viste seg at Elisabeth Atlantermatros tilfeldigvis var her på ferie med sin nederlandske venninde Fleur. Dermed hadde vi hyggelig selskap og lokalkjent guide, og det gjør hele forskjellen. Dessuten fikk vi med oss en av årets store festdager her omkring; Gay Pride-paraden! Fortsett å lese ‘Nederland: Kanalseilas og homofestivitas’
Tidevann, tåke og tankbåter. Og alle tre i store doser. Dette oppsummerer egentlig greit hvorfor den Engelske Kanalen ikke vekker den største begeistringen blant turseilere. Selv valgte vi å gjøre kort prosess og ta hele kanalen i én jafs. Drøyt 400 nautiske mil; fra Falmouth i Sør-England, opp langs Frankrike og Belgia, og et stykke inn i Nederland. Fire og en halv dag med seiling. Selv om vi garantert har gått glipp av noen hyggelige små havnebyer på veien, så får vi nå desto mere tid i Amsterdam. Med kanalliv av det mere bedagelige slaget. Og at vi nå har kommet oss helt til Amsterdam betyr også at vi kan feire et slags fastlandsjubileum! Eller personlig rekord i øybesøk. Mer om det seinere. Fortsett å lese ‘Den Engelske Kanalen i én jafs’
Endelig er vi over Atlantern! Helt over denne gangen. For to dager siden seilte vi inn til Falmouth i England. Værfoholdene vi fikk på turen over fra Azorene viste seg å bli helt perfekte. Her følger et noe forsinka reisebrev fra Azorene og turen over. Den begynte med en en liten svipptur fra Horta innom den utagerende St. Hans-feiringen på øya Terceira, Atlanterens mest karslige øy. Deretter fulgte 12 dager og 1200 mil med usedvanlig smooth sailing på vår siste etappe over atlanteren. Fortsett å lese ‘Macho midtsommer på Azorene og medvindsseilas til England’
Da er vi klare for å legge ut på siste etappe av Atlanteren; fra Azorene til England! På turen over skal vi ha med Oddvar, faren til Tuva, og vi regner med å være fremme i Falmouth om et par ukers tid. Vi har ikke rukket å skrive noe reisebrev fra Azorene ennå, så det får komme på den andre siden. I mellomtiden har vi lagt ut bilder fra de ville okseløpene her på Terceira, øya hvor vi har ligget den siste uka.
De fleste seilbåter som stopper i Horta på Azorene etterlater seg et maleri på muren rundt den enorme havnen. Utover båtens navn, nasjonalitet og årstallet den var innom, er det bare seilernes kunstneriske evner som setter grenser. Legenden sier at det var Joshua Slocum, første mann rundt jorden alene, som i 1895 malte båtens navn på muren for at andre båter som kom etter kunne se at han var kommet trygt i land. Hele den norske langturflåten delte noen spann med maling og gikk til verket. Her er noen bilder fra prosessen og resultatene. En veldig hyggelig ettermiddag var det uansett.
I grålysningen fredag 5. juni så vi konturene av vulkantoppen Pico, og noen timer etter var vi vel fortøyd i Horta Marina på Faial. Da var det gått ganske nøyaktig 28 døgn siden vi forlot Sint Maarten på den andre siden. 28 døgn. Det er lang tid. Nesten dobbelt så lang tid som den raskeste båten i den norske langturflåten, katamaranen Rattata. Vi hadde en hel uke med motvind underveis, og da kommer vi ikke langt per dag. Kajsa har mange gode egenskaper, men på skarp kryss er hun litt som å seile en badeand. Jeg er klar over at det er tropiske orkaner og amorøse spekkhoggere som er mest spennende å lese om, men Kajsas andre atlanterkryss var rett og slett ganske udramatisk. Fortsett å lese ‘Atlanterhavet på kryss og tvers’
Om få dager legger vi ut på Havet igjen. Vi begynner å bli drevne på dette her nå. Provianteringsrunden på Gran Canaria i november var en ufokusert pengebruksorgie i forhold til gårsdagens handletur. Med sirlig forseggjorte lister over estimert konsum av alt fra tørkeruller til nattevaktsjokolade gjorde vi det hele unna på et par timer, og stuingen gikk som en drøm. Jeg er nesten redd vi har glemt noe vesentlig, så god plass har vi. Og enda har vi proviantert for 35 dager, ca. en uke mer enn vi håper å bruke over. Når det er sagt, har vi ikke bedre plass enn at vi må vente til avreisedagen med å kjøpe grønnsaker og fylle ekstrakannene med vann, for etter det har kun to av tre plass til å sove samtidig. Fortsett å lese ‘Prammen klar for Dammen (Atlanterkryss 2)’
Siste kommentarer