Jeg har aldri seilt alene før, og har alltid hatt minst én hjelpende hånd til rådighet. Og selskap, ikke minst. Det blir man lett bortskjemt av, og det var på høy tid å prøve meg som soloseiler. Det siste året har vi møtt flere soloseilere, og de ser ut til å klare seg helt fint. Folk som Bjørn fra Chili og Daniel fra Luna har vært inspirerende bekjentskaper. Sistnevnte hadde ikke engang noen seilererfaring før han la ut på jordomseiling. Mutters alene. Da burde det ikke være noe i veien for at jeg og Kajsa skulle klare en to ukers tur fra Jylland til Oslo. Før Erik dro gikk vi over motoren, skiftet olje, impeller og dieselfilter. Dermed burde den gamle tyskeren stå meg bi helt hjem. Så gikk vi til innkjøp av to store ekstrafendere. For å ha litt slingringsmonn på havnemanøvreringen.

Min første ordentlige etappe alene gikk over Kattegat, fra Sæby på Jylland til Öckerö utenfor Göteborg. Værmeldingen viste 25 knops sørøstlig vind, og jeg skulle nordøstover, ca 45 nautiske mil. For å være helt sikker på å rekke i havn i dagslys kastet jeg loss klokken 0600. Det er fryktelig tidlig for ortodokse B-mennesker som meg, men jeg var litt for spent til å være trøtt. Kvelden før hadde jeg satt tredje rev i storseilet, og forberedt en halvferdig middag det skulle gå fort å varme opp. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Både tredjerevet og ferdigmiddagen viste seg å komme godt med, for i Kattegat blåste det friskt, og gammel rotesjø fra dagen før kastet Kajsa rundt i bølgene. Det var fint å merke at det hele føltes helt håndterlig allikevel. Vindroret holdt som alltid stø kurs, og jeg hørte på radio og drakk kaffe fra termos.

Øya Öckerö var ikke tilfeldig valgt. Det var nemlig her at Amigo-båtene ble bygget på 70- og tidlig 80-tall. Stoppet her var vel en slags nerdete pilgrimsferd for min del. En link til bloggen vår fra amigosidan.se har gjort at vi har fått kontakt med flere hyggelige Amigo-eiere. Blant dem var Rune, som for tiden bor på Öckerö. Han tok meg i mot på brygga, kjørte meg rundt på øya, og viste meg begge stedene Amigoen ble bygget. Stedet hvor min første Amigo, Darling, ble bygget er i dag noe slags misjonssenter (!!!), og plankeskuret hvor Kajsa ble bygget så ut som … vel, et plankeskur. Men det var uansett fint å besøke Öckerö. Det er en vakker øy. Ikke rart det ble bygget vakre båter der. Rune lånte meg sykkelen sin, spanderte middag, og kjørte meg til Göteborg for å hente min venn Anne Louise, som skulle seile med meg i to dager. Tusen takk Rune, for hyggelig velkomst og all hjelp!

Anne Louise har seilt mye med meg i Darling, og var med Kajsa over Nordsjøen til Skottland i fjor sommer. Jeg har vært langt fra venninnene i lang tid nå, og det var utrolig hyggelig å se henne igjen. Sammen hadde vi en særdeles regntung seilas opp til Klädesholmen. Det blåste rimelig friskt når vi skulle legge til, og vinden bakfra ga oss mer fart enn planlagt inn i båsen i gjestehavna. Der sto det et strømskap på bryggekanten, som velta i det min tapre matros kjempet med å redde baugen fra brygga eller omvendt. Ikke noen spesielt elegant tillegging, men heldigvis var det alt for kjipt vær til at noen oppholdt seg utendørs og bevitnet opptrinnet. Og kjipere skulle det bli. Det blåste opp ytterligere utover natta, og jeg var ute i mørket og sjekket fortøyningene flere ganger. Kajsa lå og ristet i vindkastene, og i de verste rossene krenget hun godt over. I følge en bryggenabo med vindmåler blåste det en liten storm, og vi dro ingen steder den dagen. Pliktene kalte på Anne Louise, som tok bussen hjem fra Klädesholmen, og dagen etter hadde vinden roet seg såpass at jeg våget meg videre nordover Sveriges vakre vestkyst. På Väderöarna, noen forblåste knauser ute i havgapet, var jeg enda litt mer solo enn på resten av soloseilasen. Med unntak av en båt som dro videre i det jeg kom, var det ikke et menneske der! Helt alene på min egen øde øy. Det var en fantastisk følelse!

Min siste kveld på langtur brukte jeg på Oscarsborg, hvor jeg knøt sammen alle 21 gjesteflagg i kronologisk rekkefølge, og heiste langs forstaget. Signalflaggene fikk pynte akterstaget, og jeg glemmer ikke flaggstikket helt med det første. Med paradeflaggene på plass i riggen, og nyvasket båt, motret jeg dagen etter innover en blikkstille Oslofjord i strålende sol. Med undervannsskrog og propell fullstendig tilgrodd av tropiske vekster gjør Kajsa nå maks 3.9 knop for motor, men jeg hadde god tid. Passerende båter vinket og tutet, og jeg var sånn akkurat passelig stolt skipper på vei hjem fra de syv hav.

Etter to uker som soloseiler har jeg vel konkludert med at det er helt uproblematisk å seile Kajsa alene, når man bare finner noen teknikker. Og som kvinnelig soloseiler opplever man plutselig et vell av hjelpsomme gubber som snubler i hverandre for å komme en til unnsetning. Og som, sikkert velmenende nok, er helt over seg fordi jeg har klart å seile båten min helt selv. Men for all del, jeg klager ikke på gentlemantakter. Men jeg er nok alt for sosial til å seile solo i lengden. Jeg pratet en del med meg selv etterhvert, og kveldene ble litt lange og ensomme. Erik får altså bli med på neste langtur også. Det blir han sikkert glad for å høre.

Fredag 11. september var det 13 måneder og 26 dager siden vi la ut på tur. Jeg plukket opp Erik på Lindøya innerst i Oslofjorden, og sammen ankom vi Herbern på Aker Brygge kl. 18.45. Takket være fellesmailer og litt ryktespredning var det rundt 50 folk på brygga da vi kom, og min mor og far serverte sjampis til hele forsamlingen. Det var litt overveldende det hele, og veldig mange følelser på en gang. Veldig bra å se igjen alle vi har savnet, trist at turen er over for denne gang, litt vakuum å være i Oslo igjen, og ganske stolte av at vi fikk det til.

Flere bilder fra turen Danmark-Norge her.

Tuva

Seilforeningen Enighed er akkurat like trivelig som den høres ut, og den ligger fint plassert i området som heter Sydhavnen. Dersom fristaden Christiania hadde hatt en marina ville den antakelig vært omtrent som denne. Veldig hyggelig, og akkurat passe rufsete. Full av hjelpsomme seilere, og tilsvarende tom for “havnemestere”. (Takk til Brian, Kaj, Bjørn og alle de andre i Enigheden for velkomsten!) Selve marinaen ligger et lite stykke unna København sentrum, men etter å ha lånt oss sykler av noen venner kunne vi tråkke inn på et snaut kvarter.

Bjørn hadde tidligere spøkt med at innseilingen til Sydhavnen, Køge bukt, var Danmarks Biscaya. Vel, for vår del syntes det i hvert fall å stemme temmelig godt. Med kryssing i mot 30-knops vind tok det oss to forsøk å komme inn. På første forsøk måtte vi gi opp og heller dra til Dragør (som forsåvidt viste seg å være en veldig koselig liten havneby). Da vi omsider skulle ut igjen etter snaut to uker i København fikk vi jammen like sterk motvind da også. Det er ikke lett å holde høyden i gamle, bollete og langkjølete båter som Kajsa, så det å seile på kryss er rett og slett en formidabel tålmodighetsprøve.  Men vi tok oss likevel tid til en aldri så liten grunnstøting. Kanalen som leder ut fra Sydhavnen er både smal og grunn, og det tok ikke mer enn noen få sekunders uoppmerksomhet før vi plutselig stod der og vagget ustødig på en fjellknaus. Tenners gnissel! Men det er i slike situasjoner vi kan prise oss lykkelige over sikkerheten i å ha et langkjølet skrog. Heldigvis tok det heller ikke mange sekundene før vi var tilbake i leden igjen. Vi var nemlig bare et tampkast unna noen behjelpelige fiskere, som tilsynelatende virket svært rutinerte på å slepe urutinerte gjester av grunnene. Men fremfor å terpe videre på sine egne feiltrinn er det jo mye triveligere å heller avlede oppmerksomheten med andres. I hvert fall når disse andre har langt artigere fotodokumentasjon av grunnstøtingene sine. Så la oss presentere; Chili på grunn blant sandbankene i Nederland, med synkende lavvann…

Og mens vi først snakker om Bjørn og Chili. Faktisk hadde vi allerede ligget i Sydhavnen i en ukes tid før Bjørn selv kom seilende inn til sin gamle hjemmehavn. Da hadde det gått over to år  siden han la ut på tur i sin lille røde 30-fots Ballad. Tuva og jeg ble med noen av de andre seilbåtene ut for å komme ham i møte og så ta innseilingen sammen. Det ble en hyggelig liten velkomstskonvoi, med tåkelur-fanfarer fra alle kanter.

Etter noen veldig fine og sosiale uker i København fortsatte vi seilasen videre opp Kattegat og til Hou på nord-østsiden av Jylland. Der rakk vi noen hyggelig dager med Niels, faren min, i det nye sommerhuset. Det ble faktisk første gang vi har sovet i en stødig seng på landjorda siden vi la ut på tur for snart 14 måneder siden. Og akkurat det er det visst bare å venne seg til. For min del nærmer turen seg nemlig faretruende raskt slutten. I skrivende stund seiler jeg faktisk i full fart inn Oslofjorden. Navnet på skuta er, frykt og beven, Stena Saga. Kajsa og kapteinen kommer seilende etter om et par uker. Tuva har nemlig fortsatt et par uker igjen før landlivets plikter kaller, og i mellomtiden skal hun teste tilværelsen som soloseiler. Tøffetuva! Les mer om hvordan ensamseglarens tur opp langs svenskekysten går i neste reisebrev.

(Som vanlig finner du også flere bilder i galleriet.)

-Erik

Det er så mye lettere å unngå turistfellene når noen bare peker i riktig retning. Med Amsterdamkartet fullt av Fleurs piler og kryss, leide vi sykler for å rekke det hele. Vi har begge vært her flere ganger før, men aldri har vi gått så systematisk til verks. Kajsa lå trangt men trygt i Sixhaven Marina, en treminutters fergetur fra sentralbanestasjonen.

Etter over et år på seiltur er vi kanskje litt ute av trening med å forholde oss til travle urbane nordeuropeere, med deres fulle avtalebøker, og generelt høye tempo. Vi har vel også etterhvert lagt oss til en ytterst praktisk klesstil, i betydningen allværsjakke og slagstøvler, vindsveis og lurvesjegg. Det var rett og slett på høy tid å investere i noen nye plagg og en klipp. Og litt sosial trening. Gjennom Fleur ble vi kjent med hennes brødre og deres kjærester, som igjen introduserte oss for noen av sine venner, inkludert Steve og Jen som bor på en husbåt midt i sentrum. På tre dager i Amsterdam hadde vi besøkt tre amsterdamske hjem og hadde plutselig både venner og avtaler som inkluderte både klokkeslett og møtesteder. Det var veldig uvant, etter et år helt blottet for denslags. Men også veldig hyggelig.

I Amsterdam er det to festdager som overgår alle årets øvrige festligheter, nemlig dronningmorens fødselsdag (?!), og Gay Pride. Vi var så heldige å få med oss sistnevnte, og det fra byens beste tilskuerplass. Jen og Steves husbåt ligger nemlig på Prinsengracht, som er den kanalen hvor den flytende paraden finner sted. Hvert år har de derfor valget mellom å bruke denne dagen på å jage feststemte folk av båten, eller bare holde et kjempekalas; invitere venner og deres venner til DJ på taket og et badekar (med løveføtter) fullt av is og drikkevarer. Vi lot oss ikke be to ganger.

Allerede på ferga inn til byen så vi at ting var på gang. Hovedkanalen var full av småbåter pyntet med rosa ballonger, fjær og glitter, med tilsynelatende streite familier med piknik-kurv. De var alle sammen på vei inn til et sentrum som sto og ristet i takt med bassen fra det ene portable lydanlegget større enn det andre. Vi rakk akkurat å rigge oss til med kald hvitvin og kamera før det braket løs for alvor. Ord blir fattige, så vi har laget et eget fotogalleri fra paraden. Enjoy.

Ti dager tilbrakte vi i Amsterdam, men da var det tid for å komme oss videre. Vi vil nemlig også gjerne rekke å besøke noen av mine gamle venner fra tiden jeg bodde i København (2002-2005), og dit er det ca en ukes seilas.

Etter to dagers innsjøseilas på Ijsselmeer ankom vi Den Helder, hvor vi møtte vi en annen gammel venn, Martin. Han og makkeren Kenneth har nettopp påbegynt en tre-fire års jordomseiling i sin 35-fots Dufour, Johanna. Vi hadde to hyggelige kvelder sammen med Martin, Kenneth og deres nordsjømannskap Hans Jørgen, som seilte med Kajsa fra Irland til Frankrike i fjor høst. Vi ble grønne av misunnelse av å høre om guttenes planer, og følte virkelig at vi seilte feil vei da vi kastet loss og la ut i nordsjøen med kursen mot Tyskland og Kielkanalen.

Det er ergerlig å skulle gi seg etter kun et år på langtur. Det er jo nå vi begynner å bli drevne på dette her. Vi kjenner etterhvert hver millimeter av skuta, alt fungerer, og hun er endelig tett som en potte. Erik og jeg har blitt så rutinerte og samkjørte at vi knapt trenger å veksle et ord om hva som skal gjøres, og langt mindre diskutere hvordan. Og vi bekymrer oss bare mindre og mindre. Jeg er ikke lenger søvnløs de siste nettene før et langt havkryss, men stoler på båten og på oss og våre evner til å styre unna, eller i verste fall takle, skummelt vær. Og så skal vi hjem! Ikke for det, kjære venner, familie og kolleger, vi savner dere veldig, og gleder oss til å se dere igjen. Men ny langtur blir det helt sikkert, om ikke helt med det samme. Men turen er ikke helt over enda. Først skal vi putre gjennom Tyskland på tvers, seile det dejlige danske øhav, besøke København som sagt, og når tiden kommer for at Erik må hjem og starte i ny jobb skal jeg prøve meg som aleneseiler en uke eller to. Mer om det senere.

Se flere bilder fra vår seilas i Nederland her, og fra Gay Pride her.

Tuva

Med den siste atlanteretappen overstått var det veldig deilig å puste ut litt i Falmouth. Men vi ble fort rastløse igjen. Av tiden vi har igjen på tur håper vi å få brukt mest mulig i Amsterdam og København. Etter en drøy uke med kafé- og kinobasert rekonvalesens satte vi derfor seil igjen. Mens Oddvar, som var med oss på forrige etappe fra Azorene, satte seg på flyet tilbake til Norge. (Takk for turen!)

Turen denne gang gikk først opp den Engelske Kanalen, videre et lite stykke ut i Nordsjøen, og så inn i nederlandske Noordzeekanaal for å slå følge med alle lasteprammene inn til Amsterdam. I forhold til den type seilas vi har vært vant med de siste månedene, med øde og åpent hav i alle retninger, så var overgangen temmelig stor. I den Engelske Kanalen trenger man aldri føle seg alene. Dette er en motorvei til sjøs. Lastebåter og tankbåter på langs, hurtiggående ferger på tvers, og fiskebåter som tråler rundt i sikksakk. Rushtrafikk døgnet rundt. På et tidspunkt dukket til og med en ubåt opp for å trekke pusten et lite stykket fra oss. Utrolig nok, siden kanalen egentlig er veldig grunn. Noe som igjen forklarer hvorfor sjøen her ofte kan bli litt humpete, spesielt når vinden og det kraftige tidevannet går hver sin vei. Tåka har vi allerede nevnt. Legg til en dose med gassplattformer og vindmølleparker, så har du en veritabel hinderløype. Kontrasten til late dager på havkryss kunne neppe vært større.

Men vi hadde uansett en knallfin tur, der vi seilte avgårde i sikksakk og rykk og napp. Vaktene går fort når det er så mye å følge med på og passe seg for. Og igjen hadde vi medvind hele veien. Det kraftige tidevannet byr også på smått bisarre opplevelser av fremdrift og stillstand. (Dette var i tillegg rundt nymåne og spring.) Med seil som bare såvidt lot seg fylle hadde vi enkelte ganger følelsen av å bare ligge og duppe, mens GPS’en faktisk viste 8 knop. Andre ganger hadde vi følelsen av å dundre avgårde i halvannen.

Så var det dette med øyrekord da. Fra vi forlot Marokko i slutten av oktober har vi nemlig ikke satt ben på noe som kan kalles fastland. Over 20 forskjellige øyer på rad har det blitt. Vel og merke hvis man er storsinnet nok til å regne England som en øy da. Og litt storsinn kan jo ikke skade. I tre-kvart år har vi altså kun oppholdt oss på små og store øyer rundt i Atlanteren. Fra Kanariøyene til Kapp Verde, de Vestindiske øyene og Azorene. Det blir vi rett og slett litt glade av å tenke på.

Sånn sett passer jo Amsterdam perfekt for å få en litt myk overgang. Mindre fast fastland finnes vel neppe. Hele byen er jo egentlig bygget på en stor myr. Men det er vår favorittmyr! Vi har begge vært her flere ganger tidligere, men det er jo litt ekstra stas å ankomme denne kanalbyen i medbrakt husbåt. Og med nyleide sykler på bryggekanten er vi nå veldig klare for litt etterlengtet storbyferie.

Vi har lagt ut flere bilder fra turen fra Falmouth til Amsterdam her.

-Erik

Etter 28 døgn på kryss over fra Karibia var det veldig deilig å ha god tid i Horta. Vi ble der i over to uker. I mellomtiden ble det et bytte av atlantermatroser ombord. Elisabeth mønstret av, og Oddvar, faren til Tuva, mønstret på. I månedene før vi dro fra Oslo jobbet Oddvar nærmest fulltid med å hjelpe oss å ruste opp Kajsa så hun skulle bli en ordentlig havseiler. Endelig skulle han få være med på litt av seilingen også, og etappen til England passet bra med semesterslutt på Arkitekthøgskolen. Oddvar er en båtvant mann, og har selv vært på langtur med sin 44 fots stålbåt Albatross i 05-06. Men som han selv formulerte det, så er Albatross nærmest som hurtigruta å regne i sammenlikning med Kajsa.

Med nytt mannskap ombord, og etter en haug med små reparasjoner etter forrige havkryss, la vi inn en liten testseilas over til naboøya Terceira, 70 mil østover. Vi hadde visst valgt oss riktig øy til riktig tidspunkt, for vi slumpet til å ankomme til startskuddet for den store midtsommerfeiringen. Og den tas det ikke lett på. Solfesten strekker seg over en drøy uke, og er fullstappet med testosteronladede oppvisninger og konkurranser. Vi snakker her om en særdeles karslig St. Hans-feiring. I løpet vår snaut én-ukes visitt rakk vi å få med oss følgende innslag:

• Vektløfting med landbrukstematikk. I denne konkurransen kan man se øyas sterkeste karer konkurrere om å bære flest melkespann, dra kjerrelast med vanntønner, og en rekke andre rurale anstrengelser. Stilen som gjelder, her som ellers på Terceira, er kraftig bart, sixpence, og rutete skjorter med oppbretta ermer.
• Veteranbil-rally. Karslig.
  
• Okseløp. Her snakker vi om selve folkesporten. Jackass som kulturinstitusjon. Man sperrer av et lite nabolag for så å slippe løs en gjeng okser; så er det om å gjøre å få dem skikkelig sinna (gjerne ved å slå dem i hodet med en paraply); og deretter gjenstår det bare å se hvem som kan løpe raskest. Noen av variantene vi fikk med oss var strandløp med okse i tau, byløp uten tau, og kalveløp med øyas smågutter.
• Formasjonsflyvning med militærhelikopter. I overkant karslig.
  
• Offroad-sykling i byløype. Dette innebærer gode muligheter for å gå spektakulært på trynet nedover en av byens bratte trapper.

Vi lot oss i alle fall underholde. I beste gladiatorånd. Folk som skader seg er jo tidløs moro! For liksom å understreke karsligheten i alle disse midtsommer-ritene må det også nevnes at havnebyen hvor det hele finner sted faktisk heter Angra do Heroismo; Heltemotets Bukt.

I det hele tatt skulle vi gjerne ha blitt værende på Azorene enda lenger, men når alt kommer til alt er det været som bestemmer. Da vi endelig fikk en værmelding som viste et avbrekk i en lang rekke med morske lavtrykk, måtte vi bare benytte sjansen. I løpet av de drøyt tre ukene vi var på Azorene rakk vi nemlig å se ganske mange værmeldinger som ikke fikk etappen over til England til å virke spesielt fristende. Sterk vind og høye bølger. Vi snakket også med flere seilere som hadde prøvd å sette avgårde for så å måtte snu på grunn av litt for rufsete forhold. Andre igjen hadde måttet endre ruta og dra til Spania i stedet. Vi var med andre ord forberedt på en temmelig strabasiøs tur disse siste 1200 milene over Atlanteren. Men vi hadde visst gjort lurt i å vente litt. Vi fikk 12 dagers medvindsseilas med blå himmel og flat sjø (vel, i atlanterhavsmålestokk). Sporet på kartplotteren vår viser en tilnærmet rett linje mellom Terceira og Falmouth. Luksusseilas! Og det hele føltes ekstra tilfredsstillende da grib-filene viste at de mørke lavtrykkene lukket seg igjen bak oss akkurat i det vi seilte inn til Falmouth. Nøyaktig der vi slentret avgårde med 15 knop i ryggen for under et døgn siden viser de røde pilene på værkartet at det nå blåser 30.

Underveis fikk vi forresten masse selskap: Delfiner og hval, tankbåter og fiskebåter, skilpadder og et par månefisk som lå og duppet i overflaten, og nysgjerrige gulnebblirer og havsuler som fulgte oss hele veien (jups, Oddvar hadde med fuglebok til oss). Vi fikk til og med besøk av en liten tiarmet blekksprut som hoppet opp på dekk. Og makrell på kroken! Etter et år med tvil kan vi nå konkludere med at det faktisk finnes fisk i havet. Oddvar holdt altså løftet om å ta med seg litt sårt tiltrengt fiskelykke.

Men det besøket som helt klart gjorde mest inntrykk var en selvlysende grønn siluett. Den dukket plutselig opp i mørket på en av nattevaktene. Mens jeg satt der i egne tanker la jeg plutselig merke til en grønn stripe som raskt kom mot oss, skrått bakfra. I løpet av noen sekunder vokste den seg lang og bred mens den smøg seg helt opp langs babord side av oss. Bortsett fra en stor boble av kraftig opplyst morild kunne jeg ikke se hva det var. Men den var like lang og bred som båten! Så, mens jeg fortsatt holdt pusten, skjøt den skrått ut fra skuta igjen. Den grønne stripa ble smalere mens den forsvant ut i mørket like raskt som den dukket opp. I valget mellom selvlysende ubåt, kraken, og hval heller jeg noe nølende mot det siste. Man blir uansett sittende og lure på hvor ofte vi egentlig har hatt nysgjerrige og storslagne gjester rett under skroget, uten at vi har enset noe som helst.

Da vi endelig kunne fortøye Kajsa i havna i Falmouth føltes det hele egentlig som noe av en milepæl. Vi har nemlig vært i Falmouth tidligere på turen. Den gang ventet vi på vær for å krysse Biscaya, temmelig forventningsfulle. Med fare for å høres litt dramatisk ut har vi nå altså krysset vårt spor og sluttet sirkelen. Eller gjort en full Atlantic circuit som de joviale britene her ville sagt det. I tillegg har det nå gått sånn passelig nøyaktig ett år siden vi la ut fra Oslo.

Om noen dager setter Oddvar seg på flyet tilbake til Norge. Planen videre for Capt’n Tuv og meg er så å snirkle oss oppover den engelske kanalen, ta en avstikker inn til Amsterdam, og så videre opp til Danmark via Kielkanalen.

Flere bilder fra Azorene og turen over til England ligger i galleriet her. I tillegg har vi tidligere lagt ut bilder fra okseløpene på Terceira og langturseilernes veggmalerier i Horta.

-Erik

Ikke at det skorter på potensielle farer der ute. De fleste vi har snakket med som krysset i ca. samme tidsrom som oss, kom ut for minst ett durabelig drittvær underveis. Ruffen brakk bommen, Motgang hadde halvannet døgn med liten storm, og Orion måtte assistere US Coastguard i søket etter en forlist seilbåt. Selv hadde vi et par tilfeller av noe som kan ha vært en liten kuling, men aldri noe mer. Kanskje hadde vi flaks, men vi hadde også en viss innvirkning på egen skjebne der ute. Ca. hver fjerde dag lastet vi ned en fersk gribfil (værmelding) via satellittelefonen, så vi hadde til enhver tid full oversikt over hvor de store værsystemene var på vei. Det er fantastisk å ha et slikt hjelpemiddel! Vi endte med å seile en del i sikksakk, men klarte dermed å unngå alt skummelt vær. Det ene voldsomme lavtrykket etter det andre buldret forbi oss på alle kanter, mens Erik, Elisabeth Atlantermatros og jeg levde livets glade dager på Kajsa.

Dagene gikk stort sett med til lesing, soving, brødbaking, matlaging, å fange portugisiske krigsskip med oppvaskbøtta, å spille Blue Ribbon (= Trivial Pursuit for båtnerder), og litt mere lesing. Om natten hørte vi på lydbøker og podcaster fra Norsk Rikskringkasting. Og vårt elskede vindror styrte nesten uavbrutt i fire uker, uten å klage på hverken høy sjø eller skarp kryss. Kun når vi gikk for motor måtte vi håndstyre, men vi endte med under to døgns motring på hele overfarten, så det føltes helt overkommelig.

Elisabeth hadde allerede vært om bord i et par uker før vi kastet loss, og hadde fått litt prøveseilas mellom Sint Maarten og Anguilla. Vi var med andre ord ganske samkjørte allerede da vi dro, og rutinene fungerte veldig bra. Etter middag revet vi litt for natten, og førstemann startet sin tretimers nattevakt. Det er ikke bra for skippersøvnen å ha nattevakta krabbende rundt på dekk alene i mørket, så eventuell reving eller heising av seil skjer i vaktskiftene mens det er to som er våkne. De to salongkøyene går på rundgang, så tre bylter med sengetøy rullerer konstant mellom styrbord og babord køye og lagring i forpiggen. For å ikke vekke tredjemann i vaktskiftene, snubler vi rundt med rød hodelykt mens vi gjør oss klar for køya eller nattevakt. Det er ikke alltid så lett å sove når det gynger som verst, og lydnivået kan noen ganger gi følelsen av å ha gått og lagt seg på en åtte felts motorvei midt i rushtrafikken. Øreproppene tar heldigvis det verste, og man finner noen teknikker for å ikke rulle hit og dit i køya. Klassikeren stabilt sideleie fungerer glimrende, eller å fylle køya med seildresser, puter og klær så man sitter fast i en smal sprekk i midten. Det er pussig hva man venner seg til, og etter en ukes tid tenkte vi ikke lenger så mye over det. De siste ukene til havs gikk dagene bare fortere og fortere, og til slutt rakk vi knapt noe som helst før dagen var over.

På lange havkryss har man goooood tid til å sitte og prate sammen, og det er morsomt hva man ender opp med å diskutere. Vi laget en lang liste over ting vi skulle slå opp på nettet når vi kom i land. Hva er egentlig en lazarette? Hvor ligger øya St. Helena? Og hvordan går resten av teksten til «Hva var vel livet uten deg»? Viktige ting å komme til bunns i.

Kajsa klarte seg stort sett bra på overfarten, og ingenting vesentlig røk eller falt av, slik vi opplevde på forrige atlanterkryss. Men hun tok inn mer vann en noensinne. Ironisk nok på helt nye steder, for alle lekkasjene vi tettet før avreise så ut til å forbli tette. På det verste tok vi inn 20-30 liter i døgnet, noe som er ganske mye i vår målestokk. Vi vet fremdeles ikke hvor det kom fra, for feilsøking etter lekkasjer krever at man endevender skuta og skrur løs deler av interiøret, så den moroa har vi spart til vi kom i land.

Den 11. juni dro Elisabeth hjem, etter nesten to måneder som Kajsa-matros. Det har vært veldig hyggelig å ha henne om bord, og hun har gjort en kjempeinnsats med både mekking og «hus»arbeid. Aldri har vi spist så godt på et havkryss, og hun har mye av æren for det. På dag 27 bakte hun sjokoladekake fra scratch, med smeltet kokesjokolade og greier. Takk for nå, Elisabeth! Den 19. juni kommer min far Oddvar, som skal være med oss på den 12-14 dager lange seilasen til England. Men først skal vi nyte enda en uke eller to på vakre Azorene, noen små grønnkledde portugisiske vulkantopper langt ute i havet. Her er flott natur, gammel portugisisk arkitektur, billig Vinho Verde og hyggelige små cafeer. Det er rett og slett utrolig deilig å være tilbake i Europa.

Det er en stor lettelse å ha dette havkrysset vel overstått. Det er vel den eneste etappen på turen jeg hadde gruet meg litt til, fordi den blant seilere er kjent som «oppoverbakken», og man kan risikere mye vær. Men bekymringen i forkant er gjerne proporsjonal med tilfredsstillelsen av å komme trygt i havn. Det er ikke fritt for at vi var litt stolte over å ankomme Azorene vestfra i en farkost av Kajsas beskjedne størrelse. Ingen øl har noen gang smakt så godt som den den vi fikk da vi kom i land her.

Flere bilder fra overfarten finner du her.

Tuva

15. april hentet vi atlantermatros Elisabeth på flyplassen her på Sint Maarten. Elisabeth er vår bryggenabo fra hjemmehavna på Hovedøya, og bor året rundt i sin IW 31, Billig Holliday. Til daglig jobber hun med kunstformidling i Oslo, og er ellers særdeles praktisk og mekkekyndig. Dessuten er hun ivrig isbader i vinterhalvåret; en lidenskap hun ikke får dyrket på en stund nå dessverre. Elisabeth er både husrein og omgjengelig, og ikke tar hun mye plass heller. Supermannskap, rett og slett, og vi gleder oss til å ha henne med over havet.

Erik og jeg begynte så smått å klargjøre båten for havkryss på St. Lucia, og siden har vi langsomt jobbet oss nedover mekkelista. Det nye mannskapet hadde heldigvis ingen illusjoner om late dager i solen, og siden hun mønstret på har det virkelig blitt fart på mekkinga.

Hollandske Sint Maarten er et begredelig sted. Superyachter, diamantbutikker, casinoer og strippeklubber. Happy Hour fra morgen til kveld og møkkete vann. For å i det minste kunne mekke i litt finere omgivelser dro vi opp til Anguilla, en dagsetappe nordover. Der lå vi i Road Bay i ti dager. Gikk over riggen, skiftet ut en del tauverk, tettet diverse lekkasjer i dekk og rekkelister, og skrubbet undervannsskroget for rur, korall (!), sjøpølser (!!?) og grønt slim. Det siste var til tider litt spennende, da en barrakuda på drøyt halvannen meter likte seg godt i skyggen under Kajsa. Får man øyekontakt med en barrakuda får man fort følelsen av at den pønsker på noe… På Anguilla skilte vi lag med våre franske venner på Muppet Show, som vi hadde holdt følge med siden Dominica. De la ut på den tøffe etappen opp til Canada, og med seg fikk de en hjemmestrikket lue med dusk og øreklaffer. Det ble ikke tid til å lage to, så det får være skutas nattevaktlue. Det var trist å ta farvel, men vi håper å kanskje se dem igjen på Isles of Scilly på vei til England fra Azorene.

Anguilla er et ganske dyrt sted, så vi seilte ned til Sint Maarten igjen for å proviantere. På veien hadde vi stormgeneralprøve, og prøvde den nye stormfokka og fjerde rev i storseilet. Vi fikk også øvd oss på å legge Kajsa bi med drivanker. Det fungerte fint, selv om 18 knops vind og strålende sol, som vi hadde den dagen, jo ikke er spesielt dramatisk vær. Dramatikken den dagen var av en noe uvant art. Mens vi lå bi og drev sakte sidelengs, kom det en hai og begynte å glefse etter det nye vindroret vårt. Erik tok affære, og slo den i hodet med en åre. Det likte den ikke, og svømte videre for å glefse etter mindre hissige folks utstyr. Den historien vil vi nok med tiden overdrive til det ugjenkjennelige, men foreløpig er den helt sann.

Nå er vi altså tilbake på Sint Maarten, hvor vi unner oss litt marinaliv blant superyachtene. Simpson Bay Marina er uforskammet dyr, securityvakta kjører rundt på bryggene i golfbil, og man betaler en obligatorisk ekstraavgift på fem dollar om dagen for at golfbilen plukker opp søpla på bryggekanten. Og naboen har stor flatskjerm i cockpiten! Båtliv kan være så vidt forskjellige ting. Kajsa, Ruffen, Motgang, Leikaren, Yippi, Tempest og Orion er alle i innspurten av forberedelsene nå, og vi roter på brygga og driller og banker og bråker. Sammen får vi nesten dette stedet til å fremstå som en vanlig båthavn.

Den største hodepinen på mekkelista har vært dekket. Vi har innimellom forbannet den dagen vi syntes det var en god ide å kjøpe en av de få Amigoene med teakdekk. Det er mulig det var tett en gang i 1980, men det er nå mange år med sol og saltvann siden. Nå sitter jeg her med svart sikaflex fra knærne til ørene, og håper den gamle flishaugen holder tett til vi kommer hjem. Jaja, man lærer.

Den forestående etappen herfra til Azorene er på drøyt 2100 nautiske mil i luftlinje. Siden ingen båter seiler i rette luftlinjer er det i realiteten mye lenger. I denne delen av Atlanteren er været mer ustabilt, og vi kan risikere både motvind, ingen vind og alt for mye vind. Vi har diskutert rutevalg med utallige medseilere, og lest alt vi har kommet over om emnet, men alle gode råd og strategier er basert på at Azores High, Azorhøytrykket, ligger der det skal. Foreløpig ser det ut til å flytte seg rundt uten noen klar plan. Vi har vel konkludert med at vi må starte med å seile rett nordover rundt 7-800 mil før vi kan begynne å sikte rett mot målet. Ruta blir i så fall på rundt 2500 mil totalt, men det blir vel værmeldingene vi laster ned med satelittelefonen som bestemmer i siste ende.

Man føler seg vel aldri helt klar for et langt havkryss, hverken praktisk eller mentalt. Men skuta er nå så tøff som hun blir, og vi andre kan være ganske så tøffe vi også, når vi må. Som sist kommer vi til å forsøke å sende livstegn til bloggen med sattelittelefonen nå og da, men mulighetene for tekniske problemer her er mange. Ikke bli bekymret før 15. juni.

PS: Flere bilder fra Anguilla og St Maarten ligger i galleriet.

Tuva