Egentlig hadde vi ikke planer om å stoppe på Guadeloupe i det hele tatt. Mest på grunn av den voldsomme streiken som har herjet øya inntil et par uker siden. Men så dro vi altså innom likevel, heldigvis. Det meste av tiden hadde vi følge av Simon og Antonin på Muppet Show som vi ble kjent med på Dominica. Dette er to trivelige franske typer i en 28-fots Jeanneau med sikte på Canada. Sammen med Muppet Show fikk vi med oss elveseilas gjennom mangroveskog, snorkling på fete korallrev, øde ankringsplasser i naturreservatet, og nær-europa-opplevelser på kaféer. Fortsett å lese ‘På grunt vann på Guadeloupe’
Arkiv for kategorien "reisebrev"
Vi syntes vi hadde vært mer enn lenge nok på St. Lucia da vi forlot øya, men ideelt sett skulle vi blitt enda et par dager. Vindretningen vi fikk på vei til Dominica, var fremdeles litt i skarpeste laget for Kajsa, og det ble et døgns hard seilas, stort sett med babord rekke under vann. Båten sier i fra når hun mistrives, og det gjør hun ved å ta inn vann gjennom mange kjente og ukjente småsprekker. Og ved at det ikke lenger går an å lukke døra mellom salongen og forpiggen. Hun blir rett og slett litt out of shape. Vi brukte derfor de to første dagene på Dominica til å tørke saltvann ut av skap og skott. Hun er en inkontinent gammel dame, men vi elsker henne selvfølgelig allikevel.
Men nok syting. Dominica var fantastisk!! Dette stedet fikk umiddelbart dele førsteplassen med Tobago, som har vært vår absolutte favorittøy så langt. Fortsett å lese ‘Dominica – Ny favorittøy’
Oppholdet på St. Lucia har blitt litt lengre enn planlagt. For oss som for Amy Winehouse. Jeg vet ikke helt med Amy, men for vår del er det sterke nordlige vinder som holder oss tilbake. Nok en gang. Dermed ligger vi nå værfast i Rodney Bay og venter på at vinden skal snu.
St. Lucia har vært en blandet opplevelse. Vi har hatt noen av de fineste ankringsplassene på hele turen, men samtidig har vi ofte møtt en langt mer aggressiv tone her enn på øyene lenger sør. Men, Kajsa har ligget med hekken fortøyd til både kokospalmer og mangrovetrær, og slikt veier opp for det meste. Fortsett å lese ‘St. Lucia’
Da vi omsider klarte å overtale oss selv til å dra opp ankeret i Pirate’s Bay på Tobago satte vi kurs for neste øy, 100 mil nordover. Grenada. Der skulle vi møtte Håkon og Vegard, venner fra langt tilbake, som mønstret på for to uker. Vi, og en del andre, lurte litt på hvordan det skulle gå med fire personer skviset sammen ombord 25 fot. Men det gikk helt strålende. Nå har vi snirklet oss oppover den latterlig fine øyrekka som består av Grenada og Grenadinene. Det er for mange øyer til å rekke innom dem alle, men de vi valgte oss var Grenada, Carriacou, Sandy Island, Union Island, Mayreau, Tobago Cays, og Bequia. I dette området ligger øyene tett i tett, med korte etapper på bare noen få mil i mellom. Fortsett å lese ‘Grenada og Grenadinene, med 4 ombord’
Vi traff paradis på første forsøk! Pirates Bay er den vakreste ankringsplassen vi har vært på hittil, og vi har den nærmest for oss selv. De fleste atlanterhavsseilere lander lenger nord i den karibiske øyrekka og seiler videre nordover. Båtene her kan telles på én hånd. Kajsa ligger tett opp i skogbrynet av en sammenfiltret mørkegrønn jungel med matchende soundtrack. En kakofoni av eksotiske jungellyder tyder på at det bor litt av hvert der inne, og om kveldene glitrer det av ildfluer. Femti meter fra båten stikker det en liten klippe opp av det turkise vannet, og her sitter pelikanene og tørker vingene sine mellom øktene med elegant stupefisking. Fortsett å lese ‘Pirate’s bay, Tobago’
Så er vi endelig over! Etter nesten 20 døgn på åpent hav. Vi la ut fra Mindelo på Kapp Verde 16. desember, og 5. januar kunne vi endelig kaste anker i Pirate’s Bay, utenfor Charlotteville, Tobago. Etter å ha seilt over 2100 mil i ett strekk var det en fantastisk tilfredstillende følelse å endelig ro jolla de siste hundre meterne inn til land. Turen over har vært flott men slitsom. Med lavtrykk i kø har vi hatt nok av vind, men også mer enn nok av regn. Etter bare en uke ut fra Kapp Verde orket ikke vindroret vårt mer og hoppet over bord. Og det på selveste julaften gitt. Da var det slutt på glade dager med selvstyring, og vi hadde 1200 mil med håndstyring foran oss. Med Bjørnar om bord har vi i heldigvis vært tre om å bytte på rorvaktene. Uansett, det hele føles som en sann prestasjon, både av oss og av den lille 25-fots balja vår. Og på en ankerdrams avstand husker vi det korte besøket av delfiner langt bedre enn vi husker det nærmest konstante ruskeværet. Fortsett å lese ‘Over Atlanteren!’
Bjørnar landet med samme fly som kom og hentet familien. Han er en kompis fra Oslo som til vanlig seiler rundt i sin 48 fots Feeling, Marielle, som også fungerer som bolig og base for hans båtservicefirma Oslo Maritime. En særdeles sjøvant og praktisk fyr, med andre ord, og vi kunne ikke bedt om bedre mannskap til den forestående atlanterkryssen. Vi håper han holder ut med gyngingen og komfortnivået om bord hos oss, men er vel egentlig ikke så bekymret for den saken. Fortsett å lese ‘Kapp Verde del II – Mindelo’
Strekningen mellom Kanariøyene og Kapp Verde er den lengste Kajsa har tilbakelagt i en jafs, sannsynligvis i hele sitt 28-årige liv. Vi var nok litt spente på hvor slitsomt det skulle bli med bare oss to om seilinga i de 8 dagene det skulle ta. Jeg har seilt lange distanser før, men på Albatross var vi til enhver tid tre eller fire om å dele på vaktene. Vår bekymring viste seg å ha vært bortkastet tid, turen over gikk glatt selv om vi hadde tidvis stor sjø. Fortsett å lese ‘Kapp Verde del I – “No stress”’
Da vi forlot Marokko slo det oss at det var det siste vi så av fastland før neste sommer. Fra nå av vil vi utelukkende besøke store og små øyer helt til vi treffer England en gang i juli 2009. Det tok oss tre og et halvt døgn fra Essaouira til første øy: Gran Canaria. Noen timer på vei oppdaget vi at vi ikke fikk strøm fra motoren, og kjøleboksen hadde stått og tappet batteriene mer enn de liker. Det var for mye sjø til å begynne med noe særlig feilsøking, så vi skrudde av alt som bruker strøm og fant fram reservedippeduttene som tar AA-batterier. Vi har både lanterner, VHF og GPS av denne sorten, så manglende strøm er ingen umiddelbar krise. Fortsett å lese ‘Sirkus Las Palmas’
Som nevnt i forrige post har Marokko så langt bydd på noen av de mest joviale typene vi har møtt siden de britiske øyer. Dessverre har været til tider også vært temmelig britisk. Første døgnet av seilasen fra Mohammedia til Essaouira skulle vise seg å bli en prøvelse. Det blåste esler og kameler rett i mot. Da det utpå natta i tillegg begynte å regne elefanter og giraffer var ikke stemningen helt topp. Umulig å sove og mildt sagt utrivelig i cockpiten. På morgenkvisten bestemte vi oss til slutt for å gi opp og heller søke ly i Al Jadida, en by kun 60 mil fra Mohammedia. Fortsett å lese ‘Marokko Del 2: Essaouira, Wind City’
Siste kommentarer