Vi traff paradis på første forsøk! Pirates Bay er den vakreste ankringsplassen vi har vært på hittil, og vi har den nærmest for oss selv. De fleste atlanterhavsseilere lander lenger nord i den karibiske øyrekka og seiler videre nordover. Båtene her kan telles på én hånd. Kajsa ligger tett opp i skogbrynet av en sammenfiltret mørkegrønn jungel med matchende soundtrack. En kakofoni av eksotiske jungellyder tyder på at det bor litt av hvert der inne, og om kveldene glitrer det av ildfluer. Femti meter fra båten stikker det en liten klippe opp av det turkise vannet, og her sitter pelikanene og tørker vingene sine mellom øktene med elegant stupefisking. Vannkannene våre fyller vi i en bekk som kommer ned fra fjellene, og som i følge en rastaman på stranda er det beste vannet i verden. Litt jungelrusk på tanken må man regne med. Hver morgen starter med et morgenbad i krystallklart vann som holder noenogtyve grader, og om natten har vi begge lukene på vid gap. Stjerneutsikt fra senga, akkompagnert av jungellyder og klukking fra vannet rundt skroget – det er ikke synd på oss. Etter fem dager med sand mellom tærne dro Bjørnar Atlantermatros hjem igjen til hverdagen og sin 48-foter, som etter fem uker på Kajsa nok fortoner seg som enda større enn den pleier.

Pirates Bay, hvor vi kastet ankeret, er en skjermet liten flik av Man-O-War Bay, hvor fiskelandsbyen Charlotteville klatrer fra stranden og opp i de bratte, grønne åssidene. Dette må være det sløyeste stedet i verden. Folk tar det rett og slett så rolig at de knapt klarer å holde øynene åpne. Butikkene og kaféene har ikke åpningstider, så de er enten åpne eller stengt. Som regel stengt. Hvis de mot formodning er åpne er det ikke nødvendigvis noen ansatte tilstede så man får kjøpt noe. Kanskje kommer innehaveren tilbake om en stund, eller kanskje ikke. Den som venter (lenge) får se. Det er én minibank i landsbyen, og den har vært tom for penger så lenge vi har vært her. For å ta ut penger må man derfor til hovedstaden Scarborough på den andre siden av øya, en ekskursjon som tar en hel dag. Bussen går ca hver tredje time, og for å vite når den kommer må man vite når den gikk sist. Man kan altså risikere å pent måtte vente i tre timer, og det ser ikke ut til å plage folk. Når man bestiller mat tar det gjerne en times tid selv om man er de eneste gjestene. Byens forretningsdrivende virker rett og slett helt uinteressert i å selge noe som helst. I grunnen passer det budsjettet vårt utmerket at det både er vanskelig å få tak i- og bruke pengene sine her. De første par dagene ble vi stadig forundret og kanskje litt frustrerte over tempoet her, selv om vi er turister og egentlig har all tiden i verden. Man har tross alt den nordeuropeiske forventningen om effektivitet skrudd godt fast i ryggraden, om man vil eller ikke. Etter en uke i Charlotteville var vi blitt mer integrert og lime’et like hardt som de lokale. Vi valgte definitivt riktig sted å hvile ut etter overfarten.

De eneste her som ikke tar livet med ro er toll- og immigrasjonsmyndighetene. Vi var forberedt på at karibisk byråkrati er noe for seg selv, men maken til mas! Siden det hadde gått tre-fire timer fra vi kastet anker til vi stod oppstilt på tollkontoret påstod de at vi hadde oppholdt oss ulovlig i Trinidad & Tobago-farvann. Dermed mente de det var rett og rimelig at vi skulle betale en bot på 4000 TT-dollar (4500 kr.)! Vi var altså forventet å vite at vi måtte melde oss for myndighetene umiddelbart ved ankomst, og opprydding etter tyve døgn til havs var ingen godkjent unnskyldning. I slike situasjoner er det godt at det er jeg som er skipper og ikke Erik. Hans allergi mot herskesyke øvrighetspersoner er enda kraftigere enn min, og han får rykninger i kroppen og mumler illsinte tordentaler på norsk. Noe om å brenne Babylon. Det er rett før han stiller seg på en stol og resiterer Bjørneboe. I dette tilfellet fikk jeg diskret dyttet ham unna og ved halvannen times tålmodig smisking og kvinnelist overtalt både toll og immigrasjon til å la det bli med en advarsel. En hissig tone ville garantert ikke hjulpet vår sak hos disse gutta.

Først hadde vi store planer om alt vi skulle gjøre her på Tobago; guidede turer til diverse fossefall i regnskogen, dykkeutflukter og seiling fra bukt til bukt nedover kysten. Men så gikk vi i Tobago-modus, og nå er vi helt fornøyd hvis vi i løpet av dagen rekker enten å snorkle litt i Pirates Bay eller å ro inn til landsbyen for å sjekke mail. Vi har gått noen fine turer i åsene rundt byen, og det er deilig å bruke kroppen litt igjen. Man blir ikke akkurat veltrent av å seile lange distanser, og vi har nok blitt (enda) litt tynnere i løpet av overfarten. Nå jobber vi med å fete oss opp på kingfish, baracuda og Carib (det lokale ølet). Dagene fylles med andre ord med høyst overkommelige prosjekter.

En kveld vi gikk tur i åssiden over landsbyen så vi en flokk papegøyer lette fra et tre. Treet stod i hagen til en gammel mann, og mannen satt på en stol utenfor på veien og sløyet. Han hilste på oss på den måten eldre folk her alltid hilser; ”Alright, ok, ok”, mens de vifter slapt med den ene hånda. En slags slow motion jazzhand. Han forklarte oss at treet var et mangotre og at papegøyene er en plage siden de spiser opp mangoene hans. Som forfrosne nordboere er det vanskelig å egentlig synes særlig synd på folk som har både ville papegøyer og mango i hagen, selv om den ene spiser den andre aldri så mye.

Vårt opphold i Charlotteville, Tobago, har vært maksimalt avslappende, men det var også her vi opplevde den mest skrekkinngytende hendelsen så langt på turen. Så skummelt var det at jeg kun vil vie det et par linjer her, for så å glemme det for godt. Vi våknet en morgen av et hardt dunk, og gikk fra dyp søvn til full beredskap på få sekunder. Etter en fumlete slåsskamp om å komme først ut av luka ble vi møtt av alle båteieres mareritt: Vår elskede lille båt lå og dunket mot korall og store steiner inne i skogkanten, langt fra der vi hadde kastet ankeret. Det gikk nok ikke mer en toppen 15 sekunder fra vi våknet av dunket til vi hadde start på motoren og kom oss ut på dypt vann igjen. Våte av kaldsvette fikk vi frem reserveankeret, og når det var på plass fikk vi undersøkt hva som faktisk hadde skjedd. En svivel som lenker ankertauet til de første femten meterne med kjetting hadde brukket tvert av. Det skal ikke kunne skje. Tenk om dette hadde skjedd når vi ikke var om bord! Turen vår kunne endt her. Takk og lov for langkjølet båt! Med unntak av noen små skraper i bunnstoffet er Kajsa uskadet, og jeg og Erik kom over sjokket etter en hel dag med vanntro hoderisting.

Etter to uker på denne lille fliken av paradis så vi oss nødt til å komme videre. Nytt mannskap (Eriks venner Vegard og Håkon) ankommer Grenada den 22., og før de lander må vi få ryddet plass til dem om bord. Det var litt trist å se Tobago forsvinne i disen bak oss, men nå gleder vi oss til to sosiale uker, over og under vann, nordover gjennom Grenadinene.

Flere Tobago-bilder finner du her.

Tuva