Om dere savner å lese reisebrevene våre eller ikke, så savner vi i hvert fall å skrive dem! Men neste tirsdag (12. januar, 2010) får vi visst utløp for fortellertrangen igjen. Da skal vi nemlig holde foredrag og vise bilder fra turen. Fra Norge til Kapp Verde, over Atlanteren til Karibia og hjem igjen. Stedet er Skur 28 på Akershuskaia i Oslo, og tidspunktet er 19.00. Håper vi sees! (PS: Skur 28 ligger nedenfor Akershus festning, nærmest Rådhusplassen, og med D/S Børøysund som nabo.)
Min høyst begavede mann fikk ny jobb på universitetet, og måtte derfor hjem litt før vi hadde planlagt. Dermed måtte planen endres litt. En mulighet var å sette opp tempoet såpass at vi kom hjem så han rakk å vaske saltet ut av skjegget før jobbstart. Alternativet var å ta det med ro opp igjennom Europa som planlagt, og så sende ham hjem fra Danmark med Stena Line. Vi valgte den siste løsningen. Så var det bare meg og Kajsa. Continue reading ‘Prammen og madammen – Soloseilas siste veien hjem’
Da vi seilte ut fra Den Helder i Nederland for et par uker siden satset vi på å ta oss raskest mulig opp til København. Tuva har bodd i byen i flere år og vi ville gjerne ha mest mulig tid til å se igjen alle vennene der. Selv om turen dermed var noe av en transportetappe, så var den i alle fall variert nok: Først medstrømsseilas i 8.5 knop i Nordsjøen opp til tyske Cuxhaven; derfra rolig motorputring i følge med containerskipene gjennom Kielkanalen; og så unnaseiling i 30 knops vind i Øresund. Det endelige målet var brygga til Seilforeningen Enighed i København. Dit hadde vi blitt invitert av Bjørn, vår soloseilende danske venn fra Chili som vi flere ganger lå ankret opp ved siden av i Karibia. Continue reading ‘Kielkanalen til København, og litt til’
For første gang siden Dublin i august i fjor er vi i en ordentlig storby. Visstnok bare litt større enn Oslo, men stor nok. Og vi hadde verdens beste timing! Det viste seg at Elisabeth Atlantermatros tilfeldigvis var her på ferie med sin nederlandske venninde Fleur. Dermed hadde vi hyggelig selskap og lokalkjent guide, og det gjør hele forskjellen. Dessuten fikk vi med oss en av årets store festdager her omkring; Gay Pride-paraden! Continue reading ‘Nederland: Kanalseilas og homofestivitas’
Tidevann, tåke og tankbåter. Og alle tre i store doser. Dette oppsummerer egentlig greit hvorfor den Engelske Kanalen ikke vekker den største begeistringen blant turseilere. Selv valgte vi å gjøre kort prosess og ta hele kanalen i én jafs. Drøyt 400 nautiske mil; fra Falmouth i Sør-England, opp langs Frankrike og Belgia, og et stykke inn i Nederland. Fire og en halv dag med seiling. Selv om vi garantert har gått glipp av noen hyggelige små havnebyer på veien, så får vi nå desto mere tid i Amsterdam. Med kanalliv av det mere bedagelige slaget. Og at vi nå har kommet oss helt til Amsterdam betyr også at vi kan feire et slags fastlandsjubileum! Eller personlig rekord i øybesøk. Mer om det seinere. Continue reading ‘Den Engelske Kanalen i én jafs’
Endelig er vi over Atlantern! Helt over denne gangen. For to dager siden seilte vi inn til Falmouth i England. Værfoholdene vi fikk på turen over fra Azorene viste seg å bli helt perfekte. Her følger et noe forsinka reisebrev fra Azorene og turen over. Den begynte med en en liten svipptur fra Horta innom den utagerende St. Hans-feiringen på øya Terceira, Atlanterens mest karslige øy. Deretter fulgte 12 dager og 1200 mil med usedvanlig smooth sailing på vår siste etappe over atlanteren. Continue reading ‘Macho midtsommer på Azorene og medvindsseilas til England’
Eller kanskje Frankrike. Hvis vi fortsetter å sikte på Falmouth ligger vi nemlig an til å få litt motvind om et par dager. Men foreløpig er det smørseilas, med rolig sjø og vestavind. Og etter 600 mil på 6 døgn passerte vi nettopp midtveismerket i kartet! Det betyr at vi er ca på høyde med nord-spania, men fortsatt nesten 400 mil ut fra kysten (N 44.29, W 016.08). Det skal feires med nypoppet popcorn og en varm øl!
Da er vi klare for å legge ut på siste etappe av Atlanteren; fra Azorene til England! På turen over skal vi ha med Oddvar, faren til Tuva, og vi regner med å være fremme i Falmouth om et par ukers tid. Vi har ikke rukket å skrive noe reisebrev fra Azorene ennå, så det får komme på den andre siden. I mellomtiden har vi lagt ut bilder fra de ville okseløpene her på Terceira, øya hvor vi har ligget den siste uka.
De fleste seilbåter som stopper i Horta på Azorene etterlater seg et maleri på muren rundt den enorme havnen. Utover båtens navn, nasjonalitet og årstallet den var innom, er det bare seilernes kunstneriske evner som setter grenser. Legenden sier at det var Joshua Slocum, første mann rundt jorden alene, som i 1895 malte båtens navn på muren for at andre båter som kom etter kunne se at han var kommet trygt i land. Hele den norske langturflåten delte noen spann med maling og gikk til verket. Her er noen bilder fra prosessen og resultatene. En veldig hyggelig ettermiddag var det uansett.
I grålysningen fredag 5. juni så vi konturene av vulkantoppen Pico, og noen timer etter var vi vel fortøyd i Horta Marina på Faial. Da var det gått ganske nøyaktig 28 døgn siden vi forlot Sint Maarten på den andre siden. 28 døgn. Det er lang tid. Nesten dobbelt så lang tid som den raskeste båten i den norske langturflåten, katamaranen Rattata. Vi hadde en hel uke med motvind underveis, og da kommer vi ikke langt per dag. Kajsa har mange gode egenskaper, men på skarp kryss er hun litt som å seile en badeand. Jeg er klar over at det er tropiske orkaner og amorøse spekkhoggere som er mest spennende å lese om, men Kajsas andre atlanterkryss var rett og slett ganske udramatisk. Continue reading ‘Atlanterhavet på kryss og tvers’
VI ER FREMME!!! Vi bestemte oss til slutt for å hoppe over Flores og dra rett til Faial, litt lengre øst. Etter 28 døgn til havs sitter vi nå på legendariske Peter’s Bar i hovedstaden Horta. Beste ølen noensinne! Reisebrev og bilder fra Atlanteren kommer om noen dager.
Etter en uke med motvind, og noen dagsetapper ned mot 20 mil, innførte vi streng ferskvannsrasjonering om bord. Nå har endelig forholdene bedret seg, og vi suser avgårde mot Flores som er 625 mil unna. Vi kan igjen unne oss kaffe og har avlyst planene om å spise Elisabeth. Posisjon: N 34.42, W 042.51
Vi krysser langsomt mot Azorene, som nå er ca 1200 mil unna. Vinden er svak og rotete. Rasjonerer litt på kaffevannet. Ellers bare velstand. Posisjon: N 32.07,5, W 052.42,25
Etter syv dager med gladseilas er vi nå 585 mil NNE for St Maartin. Veldig rolige forhold, så tempoet er bedagelig men behagelig. Posisjon: N 27.36,00, W 061.29,16
Om få dager legger vi ut på Havet igjen. Vi begynner å bli drevne på dette her nå. Provianteringsrunden på Gran Canaria i november var en ufokusert pengebruksorgie i forhold til gårsdagens handletur. Med sirlig forseggjorte lister over estimert konsum av alt fra tørkeruller til nattevaktsjokolade gjorde vi det hele unna på et par timer, og stuingen gikk som en drøm. Jeg er nesten redd vi har glemt noe vesentlig, så god plass har vi. Og enda har vi proviantert for 35 dager, ca. en uke mer enn vi håper å bruke over. Når det er sagt, har vi ikke bedre plass enn at vi må vente til avreisedagen med å kjøpe grønnsaker og fylle ekstrakannene med vann, for etter det har kun to av tre plass til å sove samtidig. Continue reading ‘Prammen klar for Dammen (Atlanterkryss 2)’
Egentlig hadde vi ikke planer om å stoppe på Guadeloupe i det hele tatt. Mest på grunn av den voldsomme streiken som har herjet øya inntil et par uker siden. Men så dro vi altså innom likevel, heldigvis. Det meste av tiden hadde vi følge av Simon og Antonin på Muppet Show som vi ble kjent med på Dominica. Dette er to trivelige franske typer i en 28-fots Jeanneau med sikte på Canada. Sammen med Muppet Show fikk vi med oss elveseilas gjennom mangroveskog, snorkling på fete korallrev, øde ankringsplasser i naturreservatet, og nær-europa-opplevelser på kaféer. Continue reading ‘På grunt vann på Guadeloupe’
Vi syntes vi hadde vært mer enn lenge nok på St. Lucia da vi forlot øya, men ideelt sett skulle vi blitt enda et par dager. Vindretningen vi fikk på vei til Dominica, var fremdeles litt i skarpeste laget for Kajsa, og det ble et døgns hard seilas, stort sett med babord rekke under vann. Båten sier i fra når hun mistrives, og det gjør hun ved å ta inn vann gjennom mange kjente og ukjente småsprekker. Og ved at det ikke lenger går an å lukke døra mellom salongen og forpiggen. Hun blir rett og slett litt out of shape. Vi brukte derfor de to første dagene på Dominica til å tørke saltvann ut av skap og skott. Hun er en inkontinent gammel dame, men vi elsker henne selvfølgelig allikevel.
Men nok syting. Dominica var fantastisk!! Dette stedet fikk umiddelbart dele førsteplassen med Tobago, som har vært vår absolutte favorittøy så langt. Continue reading ‘Dominica – Ny favorittøy’
Oppholdet på St. Lucia har blitt litt lengre enn planlagt. For oss som for Amy Winehouse. Jeg vet ikke helt med Amy, men for vår del er det sterke nordlige vinder som holder oss tilbake. Nok en gang. Dermed ligger vi nå værfast i Rodney Bay og venter på at vinden skal snu.
St. Lucia har vært en blandet opplevelse. Vi har hatt noen av de fineste ankringsplassene på hele turen, men samtidig har vi ofte møtt en langt mer aggressiv tone her enn på øyene lenger sør. Men, Kajsa har ligget med hekken fortøyd til både kokospalmer og mangrovetrær, og slikt veier opp for det meste. Continue reading ‘St. Lucia’
Hjemmesida vår har blitt grunding oppgradert og overhalt de siste dagene. Riktignok er forandringene mest synlige under panseret, men vi har rukket å polere lakken litt også. Siden det er litt vrient å få testet om alt virker som det skal på ulike maskiner over her (St. Lucia i skrivende stund), så er det topp om du gir oss beskjed hvis du oppdager noen bulker eller løse skruer som vi har oversett. Det som i allefall er sikkert er at ting generelt fungerer bedre i alle andre nettlesere enn Internet Explorer, så hvis du fortsatt ikke har byttet til f.eks Firefox eller Opera kan vi jo benytte anledningen til å anbefale det på det varmeste.
Én fin ny ting er at man nå kan kommentere på andres kommentarer (som for eksempel her). Dermed er det også litt lettere for oss å svare hver enkelt. Husk også at du kan registrere deg som bruker og få epostvarsel om nye oppdateringer! Nytt reisebrev fra St. Lucia kommer nok om ikke så lenge.
Da vi omsider klarte å overtale oss selv til å dra opp ankeret i Pirate’s Bay på Tobago satte vi kurs for neste øy, 100 mil nordover. Grenada. Der skulle vi møtte Håkon og Vegard, venner fra langt tilbake, som mønstret på for to uker. Vi, og en del andre, lurte litt på hvordan det skulle gå med fire personer skviset sammen ombord 25 fot. Men det gikk helt strålende. Nå har vi snirklet oss oppover den latterlig fine øyrekka som består av Grenada og Grenadinene. Det er for mange øyer til å rekke innom dem alle, men de vi valgte oss var Grenada, Carriacou, Sandy Island, Union Island, Mayreau, Tobago Cays, og Bequia. I dette området ligger øyene tett i tett, med korte etapper på bare noen få mil i mellom. Continue reading ‘Grenada og Grenadinene, med 4 ombord’
Da skipsklokka ombord ser ut til å være urokkelig stilt inn på island time drøyer det visst litt med oppdateringer for tida. Nytt reisebrev følger forhåpentligvis i løpet av uka, men i mellomtiden har vi fylt på galleriet med en del bilder fra øyhoppingen i Grenada og Grenadinene.
I skrivende stund ligger Kajsa for anker i Admirality Bay på Bequia, med godt selskap av de andre norske båtene Ruffen, Motgang, og Yippi. Men i morgen forlater vi Grenadinene og setter kurs for St. Lucia!
Vi traff paradis på første forsøk! Pirates Bay er den vakreste ankringsplassen vi har vært på hittil, og vi har den nærmest for oss selv. De fleste atlanterhavsseilere lander lenger nord i den karibiske øyrekka og seiler videre nordover. Båtene her kan telles på én hånd. Kajsa ligger tett opp i skogbrynet av en sammenfiltret mørkegrønn jungel med matchende soundtrack. En kakofoni av eksotiske jungellyder tyder på at det bor litt av hvert der inne, og om kveldene glitrer det av ildfluer. Femti meter fra båten stikker det en liten klippe opp av det turkise vannet, og her sitter pelikanene og tørker vingene sine mellom øktene med elegant stupefisking. Continue reading ‘Pirate’s bay, Tobago’
Så er vi endelig over! Etter nesten 20 døgn på åpent hav. Vi la ut fra Mindelo på Kapp Verde 16. desember, og 5. januar kunne vi endelig kaste anker i Pirate’s Bay, utenfor Charlotteville, Tobago. Etter å ha seilt over 2100 mil i ett strekk var det en fantastisk tilfredstillende følelse å endelig ro jolla de siste hundre meterne inn til land. Turen over har vært flott men slitsom. Med lavtrykk i kø har vi hatt nok av vind, men også mer enn nok av regn. Etter bare en uke ut fra Kapp Verde orket ikke vindroret vårt mer og hoppet over bord. Og det på selveste julaften gitt. Da var det slutt på glade dager med selvstyring, og vi hadde 1200 mil med håndstyring foran oss. Med Bjørnar om bord har vi i heldigvis vært tre om å bytte på rorvaktene. Uansett, det hele føles som en sann prestasjon, både av oss og av den lille 25-fots balja vår. Og på en ankerdrams avstand husker vi det korte besøket av delfiner langt bedre enn vi husker det nærmest konstante ruskeværet. Continue reading ‘Over Atlanteren!’
Pos: 11 19.8 N, 60 33.1 W. Etter nesten 20 doegn til havs har vi naa endelig kastet anker i Pirate’s Bay, Tobago. Skaal!!
Pos: 12 47.6 N, 50 31.8 W. 600 M igjen. Haandstyrer paa 6. doegnet etter at vindroret kapitulerte. Ellers bare velstand.
Pos: 14 20.9 N, 39 49.8 W. 870 av 2100 mil unnagjort! Julegroet i hoey sjoe:)
Pos: 15 21.5 N, 34 17.5 W. Har gjort unna 1/4 av distansen til Tobago. Topp stemning og fine forhold. God jul fra Kajsa!!
Bjørnar landet med samme fly som kom og hentet familien. Han er en kompis fra Oslo som til vanlig seiler rundt i sin 48 fots Feeling, Marielle, som også fungerer som bolig og base for hans båtservicefirma Oslo Maritime. En særdeles sjøvant og praktisk fyr, med andre ord, og vi kunne ikke bedt om bedre mannskap til den forestående atlanterkryssen. Vi håper han holder ut med gyngingen og komfortnivået om bord hos oss, men er vel egentlig ikke så bekymret for den saken. Continue reading ‘Kapp Verde del II – Mindelo’
Strekningen mellom Kanariøyene og Kapp Verde er den lengste Kajsa har tilbakelagt i en jafs, sannsynligvis i hele sitt 28-årige liv. Vi var nok litt spente på hvor slitsomt det skulle bli med bare oss to om seilinga i de 8 dagene det skulle ta. Jeg har seilt lange distanser før, men på Albatross var vi til enhver tid tre eller fire om å dele på vaktene. Vår bekymring viste seg å ha vært bortkastet tid, turen over gikk glatt selv om vi hadde tidvis stor sjø. Continue reading ‘Kapp Verde del I – “No stress”’
Da vi forlot Marokko slo det oss at det var det siste vi så av fastland før neste sommer. Fra nå av vil vi utelukkende besøke store og små øyer helt til vi treffer England en gang i juli 2009. Det tok oss tre og et halvt døgn fra Essaouira til første øy: Gran Canaria. Noen timer på vei oppdaget vi at vi ikke fikk strøm fra motoren, og kjøleboksen hadde stått og tappet batteriene mer enn de liker. Det var for mye sjø til å begynne med noe særlig feilsøking, så vi skrudde av alt som bruker strøm og fant fram reservedippeduttene som tar AA-batterier. Vi har både lanterner, VHF og GPS av denne sorten, så manglende strøm er ingen umiddelbar krise. Continue reading ‘Sirkus Las Palmas’
Som nevnt i forrige post har Marokko så langt bydd på noen av de mest joviale typene vi har møtt siden de britiske øyer. Dessverre har været til tider også vært temmelig britisk. Første døgnet av seilasen fra Mohammedia til Essaouira skulle vise seg å bli en prøvelse. Det blåste esler og kameler rett i mot. Da det utpå natta i tillegg begynte å regne elefanter og giraffer var ikke stemningen helt topp. Umulig å sove og mildt sagt utrivelig i cockpiten. På morgenkvisten bestemte vi oss til slutt for å gi opp og heller søke ly i Al Jadida, en by kun 60 mil fra Mohammedia. Continue reading ‘Marokko Del 2: Essaouira, Wind City’
Egentlig var planen å krysse fra Portugal over til Madeira. Det er en etappe som, med været med oss, ville tatt rundt fem dager. Men siden vindene har rukket å bli litt vel høstlige så valgte vi å følge Yippis eksempel og forkorte enkeltetappene ved å legge ruta om Marokko i stedet. Og vi er ikke de eneste. Selv om dette er en litt utypisk avstikker fra den ruta vi ellers følger, så er det flere norske båter med samme plan: I tillegg til Yippi og oss har både Serendipity og Yr valgt samme rute. Continue reading ‘Marokko del 1: Over Gibraltarbukta til Mohammedia’
Vi ble som nevnt litt lengere enn planlagt i Nord-Spania. Derfor seilte vi nesten direkte fra sjøsetting i Sada til Porto (ca 200 nautisk mil), kun avbrutt av litt søvn for anker utenfor Corme. Langs denne kysten blåser det stort sett variasjoner over nordlige vinder, akkompagnert av voksne bølger som heldigvis skal samme vei som oss. Kajsa trives godt under slike forhold, og surfer avgårde på bare fokka. Hastigheter på 6 og 7 knop (som er godt over vår vanlige marsfart på 4,5-5) har vi nesten sluttet å kommentere, men da vi fant oss selv fossende avgårde i 11 knop på toppen av en brytende bølge ble det en del rop og skrik. Det skal egentlig ikke gå an. Continue reading ‘Mekkefri ferie i Portugal’
Mens Kajsa bakset seg gjennom bølgene i Biscaya skulle det vise seg at det nederste festet til roret hadde slitt seg løs fra skroget. Som nevnt i forrige reisebrev var vi lykkelig uvitende om dette under selve krysset. Riktignok hadde vi merket litt slark i rorkulten, men først etter en liten dykketur vel frem i La Coruña i Spania skjønte vi hvordan det egentlig stod til. Siden vi allerede hadde reparert en liknende skade tidligere på turen, i Dublin, bestemte vi oss denne gangen for å kraftig forsterke samtlige rorfester en gang for alle. Det er ofte en fordel om man kan stole sånn noenlunde på at roret blir hengende på båten.
I mangel av passende marinaer i La Coruña dro vi en kort tur nordover igjen, rundt odden til Sada. Continue reading ‘På land i Spania’
Biscayadiskursen blant seilere er omtrent like opplyst og edruelig som folks forhold til HIV-smitte på tidlig 80-tall. Nei, man får ikke aids av å håndhilse på en som har HIV, og nei, man forliser ikke nødvendigvis i Biscaya. Men det er viktig å bruke prevensjon, og derfor tok vi oss tid til å vente på riktig værmelding. Vi hadde også gjort klar stormfokka på fordekket og hadde signalhorn og hvite “flares” klart i cockpiten for å skremme vekk ubehagelig nærgående skipstrafikk. Disse fikk vi heldigvis ikke bruk for, men en enorm gasstanker la høflig om kursen etter følgende oppkall på kanal 16: ”Big scary cargo ship, big scary cargo ship – this is norwegian sailingyacht Kajsa Kajsa Kajsa right in front of you. Do you read me? Over.” Continue reading ‘Biscaya!!’
Og venting på været. Planen var egentlig å krysse Biscaya fra Cork sør i Irland. Men i mangel av et stort nok værvindu for et direkte kryss ned til Spania bestemte vi oss for å korte ned distansen ved først å dra til Falmouth på sørvest-spissen av England. Fra Kilmore Quay i Irland ble dette en distanse på 180 mil. De to døgnene vi brukte over fungerte dessuten som en fin generalprøve på Biscaya, og Hans Jørgen fikk en smakebit på hulter-til-bulter-livet i Kajsa når bølgene reiser seg. Continue reading ‘Mekking i Falmouth’
Så kom vi oss endelig til Dublin. Etter å ha banket mot vind og tidevann nedover Irskesjøen kjentes det ut som en milepæl. Men etter snart en uke i havn har sightseeingen stort sett begrenset seg til motorrommet i Kajsa, sett fra innsiden av cockpitbenkene. Mekkejobbene har nemlig stått i kø. I utgangspunktet var mekkeambisjonene våre for Dublin bare å få på plass nye lanterner i baugen. Babord lanterne ble slått av mot en slusevegg i Caledonia, styrbord mot en bølge i Irskesjøen. Vel fortøyd oppdaget vi imidlertid at det var fullt av vann i kjølsvinet (nei, det er ikke et maritimt banneord slik jeg, førstereisgutten, trodde første gang jeg hørte det for et år siden, men altså hulrommet i kjølen inne i båten). Continue reading ‘Mekking i Dublin’
Kontrasten til Nordsjøen er temmelig skarp. Fra åpent hav til smale kanaler. Etter drøye to uker i Skottland føler vi oss etterhvert ganske stødige på finnavigering av Kajsa. Bortimot 50 trange sluser har vi vært igjennom til nå, etter å ha snirklet oss sørover gjennom både Caledonia– og Crinan-kanalen. Opp og ned slusetrappene. Mens vi i Caledonia ble geiledet av et knippe superjoviale ”lock-keepers”, måtte vi i Crinan betjene sluseportene selv. For å få en enkelt båt hele veien igjennom må en flytte på over 300.000 liter vann, så det er en del porter som må åpnes og lukkes.. Continue reading ‘Kanalfart gjennom Skottland’
For en drøy uke siden ankom vi Skottland etter tre og et halvt døgn fra Mandal. Nordsjøen, Biscaya og den nordlige atlanterkryssen hjemover er nok de etappene på ruta vår som statistisk sett skaper mest trøbbel for sånne som oss. Ankerdrammen smakte derfor ekstra godt da vi kunne krysse av den første av disse fra lista. Nordsjøen er kjent for tåke, tankskipstrafikk og steile bølger – vi fikk en smaksprøve av alt dette, men den moderate varianten. Continue reading ‘Kajsa klarte Nordsjøen!’
Torsdag 17. Juli kl. 19.00 vinket vi farvel til 43 fremmøtte venner og familiemedlemmer på honnørbrygga foran rådhuset. Det var mest sannsynlig det mest fotograferte øyeblikket i våre liv så langt. Vi snakket om hva vi må gjøre for å toppe dette, men kom ikke opp med noen god plan. Komme hjem i god behold, kanskje? Continue reading ‘Endelig avgårde!’
Nå nærmer det seg endelig avreise gitt! Sammen med Oddvar (faren til Tuva) har vi lange dager på Hovedøya for tida for å rekke å få båten i stand. Og nå begynner det jammen å se ut som vi faktisk skal klare det! Men selve avreisedatoen har blitt utsatt med to dager (og to timer) til torsdag 17. juli klokka 19.00. Stryk pressen i buksa og tropp opp på Honnørbrygga på Rådhuskaia og vink oss farvel!
PS: Vi har nå også fått satt opp en gjestebok (eller, hvis du er miljøskadet av Facebook, en wall)!
-e
Seilmagasinet trykket i forrige nummer (02/2008) en 3-siders artikkel av Tuva om noen av forberedelsene til turen: Valg av båt, prioritering av utstyr, sparing, osv. Kort sagt handler det om det å komme seg avgårde på langtur med liten båt og lite budsjett. Klikk på bildet til høyre (eller her) for å se en pdf-versjon av artikkelen!
Endelig er Kajsa satt på vannet igjen etter et par uker med intens vårpuss! Vi har lagt ut et nytt galleri med bilder både fra vårpussen og andre turforberedelser.
Med god dugnadshjelp fra venner og familie har skroget blitt pusset ned og påført nye tjukke strøk med død og fordervelse på boks. I tillegg har vi hevet vannlinjen ganske mye, så nå er vi klare til å ligge tungt i vannet med fullpakket båt på tropiske breddegrader. Continue reading ‘Vårpuss og forberedelser’
Da har vi fylt på med litt bilder fra jenteturer i Darling, min (Tuvas) første båt. Darling er forøvrig en Amigo 23 og dermed lillesøsteren til Kajsa. Jeg kjøpte Darling i Volda i mai 2006, og har siden hatt fine turer med båten full av venninner som helhjertet har innkludert Darling i venninnegjengen. Her er utvalgte bilder fra seilasene Volda-Oslo, Oslo-København, Oslo-Arendal-Skagen-Marstrand og diverse småturer i indre og ytre Oslofjord.
Når vi omsider kommer oss avgårde på langtur kommer vi til å poste bilder underveis i galleriet som vi nå har fått på plass her. I mellomtiden legger vi ut litt bilder fra tidligere turer. Foreløpig har vi lagt ut bilder fra hjemseilingen av Kajsa (som het Sigrid da vi hentet henne) fra Sverige, oktober 2007.
Den første delen av turen gikk fra Lilleby sammen med Nina og Lars. Pga motorhavari måtte vi la båten ligge igjen på Koster mens vi selv hoppet på en buss i Strømstad. Helga etter seilte vi tilbake igjen i båten til Bjørnar (Marielle) for et nytt forsøk. Selv om motoren forstatt var kaputt hadde vi fin seilevind hele veien hjem, nesten; utenfor Nesoddtangen løyet det og Marielle tauet oss siste stykket inn til hjemmehavna på Hoveøya.
Siste kommentarer