Så kom vi oss endelig til Dublin. Etter å ha banket mot vind og tidevann nedover Irskesjøen kjentes det ut som en milepæl. Men etter snart en uke i havn har sightseeingen stort sett begrenset seg til motorrommet i Kajsa, sett fra innsiden av cockpitbenkene. Mekkejobbene har nemlig stått i kø. I utgangspunktet var mekkeambisjonene våre for Dublin bare å få på plass nye lanterner i baugen. Babord lanterne ble slått av mot en slusevegg i Caledonia, styrbord mot en bølge i Irskesjøen. Vel fortøyd oppdaget vi imidlertid at det var fullt av vann i kjølsvinet (nei, det er ikke et maritimt banneord slik jeg, førstereisgutten, trodde første gang jeg hørte det for et år siden, men altså hulrommet i kjølen inne i båten). Vi fant raskt årsaken til problemet, takket være litt kyndig og villig hjelp fra våre to gode naboer: Far og sønn, og garantert ivrige lesere av PBO (Practical / Proletarian Boat Owner), antakeligvis også ivrige bidragsytere. Etter å ha overbevist oss om at det nok dreide seg om en lekkasje i eksospotta (eller the muffler, som det heter her) overlot far og sønn oss med drill, skrallesett, stikksag, og en hel del annet rart vi ikke helt vet hva heter eller kan brukes til. Som den entusiastiske faren selv sa det, that’ll keep you busy for a few days! Eller som den enda mer entusiastiske sønnen sa det, dads are great!! Vi ble i allefall rørt over tilliten, på mange plan.

Etter en rask ringerunde og en togtur til chandler’en (båtkremmeren) i den trivelige nabobyen Malahide klarte vi å sette klørne i Dublinområdets siste potte. Ut med gammelt stål, inn med ny plastikk. Problemet så var bare at ingen tidligere hadde tenkt på å lage noen inngang til selve motorrommet, optimistisk nok. Dermed måtte vi lage en. Gjort. Hvorpå vi oppdaget at rørene til lensespumpa måtte legges om før vi kunne komme til. Gjort. Hvorpå vi oppdaget at selve eksosslangen også måtte byttes. Gjort. Hvorpå vi oppdaget at girwiren var i ferd med å løsne og måtte strammes. Gjort. Hvorpå vi oppdaget at slangen fra dieseltanken var i ferd med å løsne og måtte strammes. Gjort. Hvorpå vi oppdaget at en av boltene som fester roret var i ferd med å løsne og måtte strammes. Lettere sagt enn gjort, siden den var under vannlinja. Etter en rask snorkletur under hekken (i en temmelig kjølig cocktail av diesel og kloakk) fant vi ut at denne jobben måtte gjøres på land. Eller rettere sagt i tørrdokk. Endelig skulle høydeforskjellene i tidevannet her komme oss til gode. Det å komme seg i tørrdokk skulle bare vise seg å ta litt tid. Men etter to dager, en kuling, og et par tre grunnstøtinger stod endelig Kajsa der og skalv på kjølen mens hun kloret seg fast til brygga. Det ble en lang natt..

Men nå er vi endelig ferdige, og veldig klare til å dra videre. Og det med en kraftig oppgradert Kajsa! Siden vi først måtte bytte ut det meste av eksosanlegget satte vi like så godt også inn en CO-alarm, så er vi litt føre var neste gang noe går i ball med eksosen. Nå gjenstår det bare å få på plass nye lanterner i baugen..

Det er forresten litt løgn at det eneste vi har fått sett av Dublin er motorrommet på Kajsa. Vi har nemlig også blitt godt kjent med Ringsend, nabolaget nærmest marinaen vi ligger i mellom kranene og lastebåtene i utløpet til River Liffey. Et nabolag som vel må kunne beskrives som temmelig slitent. De fleste butikkene ser ut som de allerede er nedlagt. To tredjedeler av dem er det faktisk også, mens den resterende tredjedelen selger fish & chips og har navn som Ferrari. Barna her ser forøvrig akkurat ut som om de har vokst opp på et sted der de eneste butikkene selger fish & chips og har navn som Ferrari. Men, enkelte kvelder har vi faktisk også sneket oss hele veien inn til Dublin sentrum for å slappe av med noen øl i mellom mekkesjauene, og vi kan røpe at det virker som en riktig så finfin by, full av hyggelige folk blant hyggelige hus og gater. (Takk til Sven for bra anbefalinger blant byens brune barer!) Det har også vært veldig bra å få med seg en flik av byliv igjen, etter ukevis med skog, fjelllandsskap og småbyer (Mandal er vel blandt de største byene vi har vært innom før Dublin). Siden sist har vi forresten også fått nytt mannskap ombord, Hans Jørgen, båtnabo fra Hovedøya.

Ellers kan vi bare konstantere at tida går fort på tur. For litt siden skålte vi for å ha vært ute en hel måned. Og nå er også det noen uker siden. Heldigvis kan vi også konstantere at sjøsyken stort sett har holdt seg på komfortabel avstand så langt. Skippern er jo mer eller mindre imun, og med unntak av én uggen dag på Nordsjøen har heller ikke jeg merket noe (piller og plastre ser ut til å fungere med andre ord). Vi får se hva Biscaya kan diske opp med. Det blir i allefall neste milepæl.

(PS: Flere bilder fra Irland og Nord-Irland ligger i galleriet.)

-e