Oppholdet på St. Lucia har blitt litt lengre enn planlagt. For oss som for Amy Winehouse. Jeg vet ikke helt med Amy, men for vår del er det sterke nordlige vinder som holder oss tilbake. Nok en gang. Dermed ligger vi nå værfast i Rodney Bay og venter på at vinden skal snu.

St. Lucia har vært en blandet opplevelse. Vi har hatt noen av de fineste ankringsplassene på hele turen, men samtidig har vi ofte møtt en langt mer aggressiv tone her enn på øyene lenger sør.  Men, Kajsa har ligget med hekken fortøyd til både kokospalmer og mangrovetrær, og slikt veier opp for det meste.

Første stopp på St. Lucia var Soufriere, kjent for landemerkene the Pitons. To stupbratte vulkanske topper som rager rett opp fra havgapet. Vi fikk en knallfin innseiling seint på natta, med the Pitons opplyst av stjerneklar himmel og med en stram men eksotisk lukt av svovelkilder i bakgrunnen. Soufriere i seg selv er en fattig by, men den ligger omringet av frodig skog og flotte vulkanske fjell. Hele kysten utenfor Soufriere er dessuten definert som vernet marinepark, og snorklingen var helt topp. 15-20 meter sikt. Bare ved å snorkle rett fra båten så vi skilpadder, pinnsvinsfisk (sånne som blåser seg opp til en kule med pigger når de får panikk), mureneål, sjøslanger (som dessverre viste seg å være ål de også), trompetfisk, og en masse andre pussige typer. Men høydepunktet var vel utvilsomt rekka med 22 blekksprut som vi fikk følge i lang tid, med skiftende farger og alt. (Mer info for nerdene; caribbean reef squid.) Ellers har Tuva nå sett seg så lei på vår elendige fiskelykke -vi er de dårligste fiskerne du noengang har hørt om- at hun har begynt å dorge rundt med fiskesnøre mens hun snorkler, Amazon style.

I Soufriere møtte vi også endelig en annen båt på Kajsas størrelse. En svensk søttitalls-konstruksjon ved navn  Soprano av merke Misil II. Dette er en 24-fots Hallberg-Rassy og seiles av tre trevliga typer, Christian, Mark og Olle. Alle med pause fra medisinstudier i Norge. Turen for deres del startet med hjemturen. Båten ble sendt med containerskip fra Malmö til Trinidad, og så skal de seile den hjem igjen for egen kjøl.

Etter en drøy uke i Soufriere putret vi videre opp langs vestkysten til Marigot Bay, en av øyas mest besøkte seiledestinasjoner. Kontrasten mellom fattig lokalbefolkning og skamrike charterbåtturister var her ubehagelig skarp. Superyachtene har blomsteroppsatser på konferansebordene på akterdekket, og bananselgerene padler rundt på ødelagte surfebrett. Vi syntes det var et såpass utrivelig sted at vi skyndet oss videre neste morgen. Denne gang til Rodney Bay, hvor vi fortsatt er nå.

Rodney Bay er den rake motsetningen til Soufriere. Mens Sourfriere by føles temmelig rufsete og lokal, er Rodney Bay særdeles velfrisert og turistorientert. Selve ankringsplassen er en svær bukt med plass til hundretalls båter, cruiseskip inkludert, uten at det blir trangt. Og på innsiden av bukta finnes en romslig lagune med plass til like mange båter i marinaen. Rundt båten vår svermer det vannscootere, pedalbåter og førstegangs windsurfere med knekk i knærne. Bak rekkene med strandstoler langs resorthotellene høres steelpan-versjoner av Phil Collins, kryssklippet med karaoke-versjoner av Bob Marley. Kanskje er det likevel ikke så rart at tonen blant folk her er mer aggressiv enn på de andre øyene.  Rodney Bay befinner seg i allefall helt klart i sydenland. Starbucks-kopier og Burger King. Men, når vi først skal ligge værfast og vente på vinden er det egentlig veldig deilig med litt siviliasjon. God kaffe, gode båtbutikker, og god trådløs dekning overalt. Ventetida har vi brukt til tiltrengt mekking på både båten og hjemmesida.

Et av høydepunktene i Rodney Bay har vært den legendariske jump-up’en (gatefest) i nabolandsbyen Gros Islet. Her sperrer de hver fredag av et helt lite nabolag og fyller opp gatene med mat, drikke, høytalere, og vrikkende rumper. Og karibisk dansing tar virkelig fullstending av. Her går det under navnet winin’, men hjemme ville det vel rett og slett blitt kalt buksepuling. God underholdning kan du kalle det uansett. Under oppvarmingen til jump-up’en satte vi forresten ny rekord i antall mennesker stuet sammen ombord i lille Kajsa. Med ti stykker i cockpiten (bestningene fra Yippi, Chili, Ruffen og Motgang) var skuta så baktung at vi tok inn vann gjennom lensehullene, men det var topp stemning.

Når vinden omsider snur setter vi kurs rett for Dominica, 80 mil nordover. Opprinnelig var planen å legge inn et mellomstopp på Martinique, men på grunn av alt bråket med den langvarige streiken så stryker vi nok det fra lista, selv om den nå offisielt er over. Dominica har vi i allefall fått beskrevet som å gå rett inn på filmsettet til Jurassic Park. Vi gleder oss!

Flere bilder fra St. Lucia finner du her.

-e