Vi syntes vi hadde vært mer enn lenge nok på St. Lucia da vi forlot øya, men ideelt sett skulle vi blitt enda et par dager. Vindretningen vi fikk på vei til Dominica, var fremdeles litt i skarpeste laget for Kajsa, og det ble et døgns hard seilas, stort sett med babord rekke under vann. Båten sier i fra når hun mistrives, og det gjør hun ved å ta inn vann gjennom mange kjente og ukjente småsprekker. Og ved at det ikke lenger går an å lukke døra mellom salongen og forpiggen. Hun blir rett og slett litt out of shape. Vi brukte derfor de to første dagene på Dominica til å tørke saltvann ut av skap og skott. Hun er en inkontinent gammel dame, men vi elsker henne selvfølgelig allikevel.

Men nok syting. Dominica var fantastisk!! Dette stedet fikk umiddelbart dele førsteplassen med Tobago, som har vært vår absolutte favorittøy så langt. Vi hadde hørt fra flere underveis at Dominica var deres sterkeste anbefaling blant alle øyene i Karibia, og en vi snakket med mente at det var som å vandre rett inn i Jurassic Park. Med unntak av dinosaurene. Vi hadde derfor høye forventninger, og de ble innfridd. Og vel så det.

Da Columbus kom til Dominica ble visstnok halvparten av følget hans spist av carib-indianerne. (Som først hadde spist opp arawakene da de selv kom til øya i sin tid.) Hadde de bare spist den andre halvdelen også hadde mye vært avverget. I dag er befolkningen langt vennligere. Faktisk er dette de hyggeligeste folkene vi har møtt i Karibia. Øya har ingen internasjonal flyplass, og heller ingen strender å snakke om. Den har derfor blitt spart for masseturismen som har invadert de fleste andre øyene, og da blir man gjerne bedre mottatt av de lokale.

Men hyggelige folk til tross, det er naturen som gjør øya enestående. Enhver rasta på Dominica vil med stolthet i stemmen fortelle deg at han er fra the interior, fra innlandet. Og han har grunn til å være lokalpatriot. Dette er den villeste og frodigste regnskogen vi har sett, og den dekker høye fjell og dype dalsøkk. Den har kokende innsjøer og varme kilder, 365 elver og sikkert like mange patetisk romantiske fossefall.  Det desiderte høydepunktet var nok turen opp på Morne Diablotin, øyas høyeste fjell, på fjortenhundreognoen meter.  Her trosset vi den klare anbefalingen om å gå sammen med en lokal guide, og trasket i vei. Traskingen ble etter hvert til klatring, og klatringen til krabbing. Og løypa, som var merket her og der med et rødt blastbånd rundt en kvist, liknet ikke mye på turistforeningens løyper i den norske fjellheimen. Innimellom fikk vi følelsen av å være utsatt for en practical joke. En eller annen skøyer-rasta som ville tulle litt med oss turistene. Men det var altså den offisielle løypa dette her. Store deler av turen gikk halvannen meter over bakken, hvor vi klatret gjennom snirklete elfin-skog. Vel opp på toppen stod vi, og vår danske venn Bjørn, inne i en tykk sky. Men det gjorde ingenting, det var stien opp dit som var opplevelsen. Nedover akte vi mer eller mindre i gjørma. Erik uttalte på vei opp at barnebarna kommer til å bli drittlei av denne historien. Vi får se.

Den norske kolonien har nå ekspandert ytterligere, og har snart samme folketall som Norges minste kommuner. Tatt av vinden, Aurelia, Colin Archeren Leikaren og katamaranen Rattata er nye siden forrige reisebrev.  Det skorter altså ikke på hyggelige naboer.  Våre etter hvert gode venner, kanadiske Rene og Cheryl på Gypsy Blues, gikk sammen med oss til The Boiling Lake, en annen dagstur jeg gjerne skulle skrevet mye om. (Når de eneste andre turgåerne man møter er et filmteam fra National Geographic tyder det på at man har funnet en fin rute.)  Det nyeste tilskuddet til vennekretsen  er franskmennene Simon og Anthony på 28-foteren Muppet Show. Det var øyeblikkelig småbåt-bonding. Jeg har blitt fortalt at pappaer med barnevogn alltid hilser på hverandre når de er ute og triller. Det samme skal visstnok gjelde for rullestolbrukere og ‑­folk med veldig rødt hår. Sånn er det også med folk som seiler langt avsted i båter under 30 fot.

Ellers tenker vi mye på den nært forestående atlanterkryssen om dagen,  og det med en slags skrekkblandet fryd.  Eller bekymret forventning, hvis jeg skal uttrykke meg litt mindre dramatisk. Det nordlige atlanterhavet, og det lange krysset fra Karibia til Azorene er kjent som ”oppoverbakken” på denne turen. Her er sjansene for både vindstille og lumske lavtrykk langt større enn på veien over hit. Man blir også litt påvirket av den spente stemningen som råder når man diskuterer rutevalg og strategier med andre seilere som skal samme vei. Vi er nok litt bekymret alle som en. Men i stedet for å sitte og bite negler bruker vi bekymringen som en motivasjon for å gjøre skuta så sjødyktig som hun kan bli. Vi har fått sydd et fjerde rev i storseilet, så dette kan reduseres til en liten lapp, og vi har kjøpt en ny stormfokk. Det minste stormseilet North Sail på Guadeloupe har laget noen gang, i følge vår seilmaker Benoit. Videre skal vi bytte ut mye av tauverket om bord, og få tettet lekasjene. Om to uker kommer atlantermatros Elisabeth til St. Martin, og med seg i kofferten har hun vår etterlengtede vindrordel. Vi gleder oss veldig til å se dem begge.

(Flere bilder fra Dominica her.)

Tuva