Bjørnar landet med samme fly som kom og hentet familien. Han er en kompis fra Oslo som til vanlig seiler rundt i sin 48 fots Feeling, Marielle, som også fungerer som bolig og base for hans båtservicefirma Oslo Maritime. En særdeles sjøvant og praktisk fyr, med andre ord, og vi kunne ikke bedt om bedre mannskap til den forestående atlanterkryssen. Vi håper han holder ut med gyngingen og komfortnivået om bord hos oss, men er vel egentlig ikke så bekymret for den saken. Bjørnar har ingen hang til sutring. Faktisk skal man lete lenge etter så positive folk som han.

Vi lot det nye mannskapet få en dag til aklimatisering på Sal før vi lettet anker. Siden det stort sett kun er salt og boksetunfisk å få tak i på Sal la vi inn et stopp til før havkrysset. Vår tyske venn Milan eier en bøye i Mindelo på Sao Vicente som han sa vi kunne få låne, og han mente at byen egnet seg godt for storinnkjøp av grønnsaker. De 120 milene over dit gikk på nøyaktig et døgn, med spridde seil og jevnt fem knops fart. Deilig å seile igjen! Delfiner og flyvefisk i massevis, og en stor svart rygg jeg mener kan ha vært en spekkhogger. Det skal visst være mange av dem i dette farvannet.

Kapp Verde har vært en udelt positiv opplevelse, og vi har begynt å ta guide- og pilotbøkene med en klype salt. Forfattere av slike bøker virker som en gjeng sutrete snobber, og man går glipp av mye hvis man skal stole på deres vurderinger av hvor det er verdt å dra. At vi fikk flere venner fra Mindelo under oppholdet der gjorde alt dobbelt så hyggelig. Evandro møtte vi først på Sal sammen med Milan, men han bor her i Mindelo hvor han jobber på en “big game fishing”-båt. Felles interesse for sjø og reggae var alt som skulle til, og han tok oss med på særdeles uoffisielle barer uten skilt over døren. På Cafe Lisboa møtte vi Jota, som viste seg å være en venn av guttene på seilskøyta Ejdern, som hele tiden har ligget en måned foran oss i løypa. Jota er grafisk designer og partyfikser, har studert i USA og har familie i Kongsberg. Han inviterte oss til en lukket fest på en av Mindelos fjongeste nattklubber, og vi følte oss litt shabby i tøyet der vi sto og gomlet lekre kanapeer blant nydusjede og stivpyntede folk. Baren vi var innom på vei hjem sammen med Evandro var denne festens rake motsetning, og vi føler vi fikk se veldig forskjellige sider av livet her på øya på de få dagene vi har vært her.

Det er selvfølgerlig et luksusproblem, men det er veldig ergelig å ikke ha tid til å se mer av disse øyene. I følge folk vi snakker med er de veldig forskjellige, og jeg kunne tenkt meg å bruke et par måneder på å bli kjent med Kapp Verde. Det får bli neste gang.

Nå er Kajsa full av grønnsaker, og klar for de drøyt tre ukene med åpent hav som skiller oss og Karibia. God jul og godt nytt år, folkens! Ikke bli bekymret før i midten av januar.

Tuva

PS: Flere bilder fra Sao Vicente og Mindelo ligger her.

PPS: På overfarten til Karibia kommer vi til å forsøke å oppdatere bloggen med meldinger fra satelittelfon om koordinater og værforhold (med forbehold om alskens tekniske problemer:).