Marokko Del 2: Essaouira, Wind City

Som nevnt i forrige post har Marokko så langt bydd på noen av de mest joviale typene vi har møtt siden de britiske øyer. Dessverre har været til tider også vært temmelig britisk. Første døgnet av seilasen fra Mohammedia til Essaouira skulle vise seg å bli en prøvelse. Det blåste esler og kameler rett i mot. Da det utpå natta i tillegg begynte å regne elefanter og giraffer var ikke stemningen helt topp. Umulig å sove og mildt sagt utrivelig i cockpiten. På morgenkvisten bestemte vi oss til slutt for å gi opp og heller søke ly i Al Jadida, en by kun 60 mil fra Mohammedia. Og dermed snudde været tvert. Sur motvind, regn og tåke gikk over til varm medvind, klar himmel, og stjernetåke. Til og med bølgene bestemte seg for å gå vår vei. De resterende 150 milene til Essaouira gikk unna på null komma svisj, og den stekende sola ga oss igjen følelsen av å være i Afrika.

Essaouira er en by med mange navn. Franskmennene kalte det Mogador, og Torbjørn Egner kalte det Kardemommeby. Ved siden av Kampen i Oslo var det visstnok herfra Egner hentet inspirasjonen. Og det er ikke så vanskelig å tro på. Det står Tobias-i-tårnet-tårn overalt rundt i medinaen (gamlebyen) her. Ellers har byen tilnavnet Wind City, noe som dessverre er veldig dekkende. Vi har nå ligget værfaste her i en uke, og det ser ut til at overfarten til Kanariøyene må vente enda noen dager. Både bølgene og vinden er litt for kraftige for oss og Kajsa. I går blåste det 35 knop inne i havna, og i dag starter verdenscupen i kite-surfing på stranda her… Lykke til med det.

Når vi først må vente på været er dette i hvertfall et bra sted å gjøre det. Essaouira har en travel men veldig trivelig fiskehavn. Og kapasiteten er maksimalt utnyttet. Båtene ligger tett i tett i lange rekker, Kajsa inkludert. Flere netter har vi ligget som fjerde båten langsmed i rekke, med byens redningsskøyte innerst… Men, det er ingen havneavgift (med untak av litt sigg og øl til noen lokale selvutnevnte vaktmestertyper), og vi kan stort sett få tak i alt vi trenger. Etterhvert har det også samlet seg opp et lite mini-samfunn av værfaste langturseilere her, og alle hjelper hverande å se etter båtene og fortøyningene. Akkurat nå ligger vi ved siden av en gjeng med hyggelige franske gjøglere. De akkompagnerer morgenkaffen vår med franske viser på trekkspill og rytmeegg. I tillegg har de 30-foteren sin fullastet med kinoutstyr. Planen er å tilbringe vinteren langs Afrikas vestkyst for å vise lokal film for de, eh, lokale. Bra plan! Et annet franskt par i en katamaran her skal tilbringe vinteren langs samme kyst, for å seile folk og medisiner fra Leger Uten Grenser til steder der man ellers vanskelig kommer til. De norske båtene Serendipity og Yippi rakk å komme seg avgårde før været ble vrient, men vi har selskap av Yr: En familie på fem i en 38-fots Hero som vi første gang møtte i Kilmore i Irland. De har vartet oss opp med hjemmlaget bacalao, med tørrfisk medbragt i ankerbrønnen fra portugal. Siste skute i samlingen er en Hollandsk 50-fots Hallberg-Rassy, med tre pensjonerte gentlemen som fyller dagene med cigarer, skinke, og gin&tonic.

Essaouira har vært fint, men nå er vi veldig klare for å komme oss videre. Og det samme er Kajsa. Hun er etterhvert blitt grundig nedstøvet av all sanden som følger med vinden her. Men det er i det minste saharasand! Det må jo telle for noe. Som neste etappe prøver vi å få gjort unna et stort jafs; 425 mil rett til Las Palmas, Gran Canaria.

(Flere bilder fra Essaouira finner du her!)

-e