Da er vi klare for å legge ut på siste etappe av Atlanteren; fra Azorene til England! På turen over skal vi ha med Oddvar, faren til Tuva, og vi regner med å være fremme i Falmouth om et par ukers tid. Vi har ikke rukket å skrive noe reisebrev fra Azorene ennå, så det får komme på den andre siden. I mellomtiden har vi lagt ut bilder fra de ville okseløpene her på Terceira, øya hvor vi har ligget den siste uka.
De fleste seilbåter som stopper i Horta på Azorene etterlater seg et maleri på muren rundt den enorme havnen. Utover båtens navn, nasjonalitet og årstallet den var innom, er det bare seilernes kunstneriske evner som setter grenser. Legenden sier at det var Joshua Slocum, første mann rundt jorden alene, som i 1895 malte båtens navn på muren for at andre båter som kom etter kunne se at han var kommet trygt i land. Hele den norske langturflåten delte noen spann med maling og gikk til verket. Her er noen bilder fra prosessen og resultatene. En veldig hyggelig ettermiddag var det uansett.
I grålysningen fredag 5. juni så vi konturene av vulkantoppen Pico, og noen timer etter var vi vel fortøyd i Horta Marina på Faial. Da var det gått ganske nøyaktig 28 døgn siden vi forlot Sint Maarten på den andre siden. 28 døgn. Det er lang tid. Nesten dobbelt så lang tid som den raskeste båten i den norske langturflåten, katamaranen Rattata. Vi hadde en hel uke med motvind underveis, og da kommer vi ikke langt per dag. Kajsa har mange gode egenskaper, men på skarp kryss er hun litt som å seile en badeand. Jeg er klar over at det er tropiske orkaner og amorøse spekkhoggere som er mest spennende å lese om, men Kajsas andre atlanterkryss var rett og slett ganske udramatisk. Fortsett å lese ‘Atlanterhavet på kryss og tvers’
VI ER FREMME!!! Vi bestemte oss til slutt for å hoppe over Flores og dra rett til Faial, litt lengre øst. Etter 28 døgn til havs sitter vi nå på legendariske Peter’s Bar i hovedstaden Horta. Beste ølen noensinne! Reisebrev og bilder fra Atlanteren kommer om noen dager.
Etter en uke med motvind, og noen dagsetapper ned mot 20 mil, innførte vi streng ferskvannsrasjonering om bord. Nå har endelig forholdene bedret seg, og vi suser avgårde mot Flores som er 625 mil unna. Vi kan igjen unne oss kaffe og har avlyst planene om å spise Elisabeth. Posisjon: N 34.42, W 042.51
Vi krysser langsomt mot Azorene, som nå er ca 1200 mil unna. Vinden er svak og rotete. Rasjonerer litt på kaffevannet. Ellers bare velstand. Posisjon: N 32.07,5, W 052.42,25
Etter syv dager med gladseilas er vi nå 585 mil NNE for St Maartin. Veldig rolige forhold, så tempoet er bedagelig men behagelig. Posisjon: N 27.36,00, W 061.29,16
Om få dager legger vi ut på Havet igjen. Vi begynner å bli drevne på dette her nå. Provianteringsrunden på Gran Canaria i november var en ufokusert pengebruksorgie i forhold til gårsdagens handletur. Med sirlig forseggjorte lister over estimert konsum av alt fra tørkeruller til nattevaktsjokolade gjorde vi det hele unna på et par timer, og stuingen gikk som en drøm. Jeg er nesten redd vi har glemt noe vesentlig, så god plass har vi. Og enda har vi proviantert for 35 dager, ca. en uke mer enn vi håper å bruke over. Når det er sagt, har vi ikke bedre plass enn at vi må vente til avreisedagen med å kjøpe grønnsaker og fylle ekstrakannene med vann, for etter det har kun to av tre plass til å sove samtidig. Fortsett å lese ‘Prammen klar for Dammen (Atlanterkryss 2)’
Egentlig hadde vi ikke planer om å stoppe på Guadeloupe i det hele tatt. Mest på grunn av den voldsomme streiken som har herjet øya inntil et par uker siden. Men så dro vi altså innom likevel, heldigvis. Det meste av tiden hadde vi følge av Simon og Antonin på Muppet Show som vi ble kjent med på Dominica. Dette er to trivelige franske typer i en 28-fots Jeanneau med sikte på Canada. Sammen med Muppet Show fikk vi med oss elveseilas gjennom mangroveskog, snorkling på fete korallrev, øde ankringsplasser i naturreservatet, og nær-europa-opplevelser på kaféer. Fortsett å lese ‘På grunt vann på Guadeloupe’
Vi syntes vi hadde vært mer enn lenge nok på St. Lucia da vi forlot øya, men ideelt sett skulle vi blitt enda et par dager. Vindretningen vi fikk på vei til Dominica, var fremdeles litt i skarpeste laget for Kajsa, og det ble et døgns hard seilas, stort sett med babord rekke under vann. Båten sier i fra når hun mistrives, og det gjør hun ved å ta inn vann gjennom mange kjente og ukjente småsprekker. Og ved at det ikke lenger går an å lukke døra mellom salongen og forpiggen. Hun blir rett og slett litt out of shape. Vi brukte derfor de to første dagene på Dominica til å tørke saltvann ut av skap og skott. Hun er en inkontinent gammel dame, men vi elsker henne selvfølgelig allikevel.
Men nok syting. Dominica var fantastisk!! Dette stedet fikk umiddelbart dele førsteplassen med Tobago, som har vært vår absolutte favorittøy så langt. Fortsett å lese ‘Dominica – Ny favorittøy’
Siste kommentarer