Over Atlanteren!

Så er vi endelig over! Etter nesten 20 døgn på åpent hav. Vi la ut fra Mindelo på Kapp Verde 16. desember, og 5. januar kunne vi endelig kaste anker i Pirate’s Bay, utenfor Charlotteville, Tobago. Etter å ha seilt over 2100 mil i ett strekk var det en fantastisk tilfredstillende følelse å endelig ro jolla de siste hundre meterne inn til land. Turen over har vært flott men slitsom. Med lavtrykk i kø har vi hatt nok av vind, men også mer enn nok av regn. Etter bare en uke ut fra Kapp Verde orket ikke vindroret vårt mer og hoppet over bord. Og det på selveste julaften gitt. Da var det slutt på glade dager med selvstyring, og vi hadde 1200 mil med håndstyring foran oss. Med Bjørnar om bord har vi i heldigvis vært tre om å bytte på rorvaktene. Uansett, det hele føles som en sann prestasjon, både av oss og av den lille 25-fots balja vår. Og på en ankerdrams avstand husker vi det korte besøket av delfiner langt bedre enn vi husker det nærmest konstante ruskeværet.

Ok, det var kortversjonen. Her følger den litt lengre, for dem med fleksibel lunsjpause. Det var en veldig spesiell følelse å kaste loss i Mindelo på São Vicente. Etter mer enn et år med forberedelser (vel, mye mer for Tuvas del), og fem måneder med seiling for å komme i posisjon på Kapp Verde, så var vi endelig klare for å la Nordøstpassaten ta oss over til den andre siden. Hvis det der hørtes litt høytidelig ut så er det nok nettopp fordi det føltes litt slik. Som avskjedskomité på brygga i Mindelo stod Josef og Evandro, to lokale fiskere som vi etter hvert var blitt godt kjent med. Evandro hadde flettet halskjeder til oss av skjell og fisketråd, for hell og lykke på overfarten. Vi tok dem på for sikkerhets skyld, alle tre. Tredjemann om bord var altså Bjørnar (Junker Ørstavik), som vi hadde fått med oss som forsterkning for turen over. Topp mannskapsemne! Ikke bare har han båtmekking som sitt daglige virke, han har også flere år bak seg om bord på redningsskøytene og kystvakta, i tillegg til generell gladseilas året rundt i sin 48-fots Feeling, som han også bor i. En passelig båtvant fyr med andre ord.

Det tar alltid litt tid å komme inn i rutinene på en ny seilas. De første døgnene var litt slitsomme, med rotete sjø og ustabil vind. Etter noen dager fant vi derimot rytmen om bord. Omtrent samtidig fant vi også Passaten. Deretter hadde vi jevn frisk vind hele veien over, stort sett 15-25 knop rett i ryggen. Siden flere av deltakerene i ARC-regattaen (som gikk fra Las Palmas noen uker tidligere) hadde klaget over mange vindstille dager og mye motorgang, hadde vi bunkret opp med flere kanner ekstra diesel. Heldigvis er samtlige kanner fortsatt fulle, og motoren har gått i under et halvt døgn til sammen. Faktisk hadde grib-filene våre (vinddata som vi laster ned via satelittelefon) til tider skummelt sesongriktige julefarger, og stormfokka ble lagt klar på fordekket. Heldigvis slapp vi unna med bare liten kuling på det meste. Rikigtnok føltes det til tider som om vi seilte vel så mye på passerende lavtrykk som på passatvinden. Regn og gråvær fulgte oss nesten hele veien over.

På julaften hadde vi tilbakelagt 900 mil. Siden familiebesøket på Sal hadde forsynt oss med julegaver, julekaker og alskens juleeffekter, inkludert julestrømpe og et blinkende bonzai-juletre, så ble det en ordentlig (ok, litt alternativ) julekveld i cockpiten. Bjørnar ble også innvilget noen veldig etterlengtede bokseøl for anledningen. Etter at julenissen (vi mistenker at det var Bjørnar) hadde delt ut alle pakkene, skulle det dessverre vise seg at vi fortsatt hadde den største overraskelsen i vente.

Først et stille plopp, som ingen av oss hørte. Deretter blafring i fokka. Vår trofaste rormann siden vi la ut på Nordsjøen for nå fem måneder siden hadde mønstret av. Nemlig vindroret. Blant venner kjent som Franskmannen, eller Naviken. Det viste seg at hele rordelen under vannlinjen hadde ramlet av. En dårlig sveis fra produsentens side hadde sviktet, og nå hang bare stumpene av det amputerte roret der og dinglet. I øyeblikket kjentes det ut som om vi hadde mistet en kroppsdel. Vi bannet og svertet i kor. Lystig julestemning ble raskt erstattet av turens hittil desiderte bunnmål av moral og humør. Frem til da hadde ”rorvaktene” våre bestått av å lage mat, liste opp øyer og hiphop-grupper på alle bokstavene i alfabetet, drikke kaffe, vurdere å fiske, eller å prøve å jobbe seg nedover i bunken av aviser og bøker. Fire timer på og åtte timer av. Mye søvn og late vakter med andre ord. Etter at vindroret kapitulerte gikk vi over til to-og-en-halv time på, fem timer av. Lite søvn og slitsomme vakter, med hendene lenket til rorkulten og øynene på kompasset. Takk og lov for alle lydbøkene på mp3-spilleren! Forøvrig kan det nevnes at Tuva nettopp hadde tatt av seg halskjedet fra Evandro da uhellet inntraff. Hun hang det sporenstreks på seg igjen, og der henger det enda.

Uansett om man sverger til autopilot eller vindror, så er selvstyringen alle langturseileres beste venn. En av tingene vi mest av alt har håpet å unngå er nettopp at vindroret skal svikte oss på et lengre kryss. Så klart med unntak av virkelig alvorlige ting, som rorhavari, rigghavari, mann-over-bord, å krasje med konteinere eller hval, og den slags skummelheter. Nå skal sies at det selvfølgelig er nok av folk som har håndstyrt over Atlanteren før, Tuva inkludert. Dengang i Albatross, foreldrenes 44-fots stålbåt. Men det er temmelig stor forskjell på en båt som Albatross og Kajsa. Selv om Kajsa er langkjølet og retningsstabil så er hun også liten og lett. Den gamle damen er bare 7.7 meter lang og veier godt under 3 tonn på sokkelesten. Og selv om hun utvilsomt er både trygg og sjødyktig, så er det altså litt på samme måten som en trekork. Vi spretter rundt noe voldsomt i bølgene, og vi rakk knapt å skifte spor på mp3-spilleren før vi var ute av kurs og forseilet bakket. Alt regnværet hjalp heller ikke. Med selvstyringen i orden kunne vi ha sittet inne i ly, og bare gløttet ut av luka nå og da for å speide etter skip.

Heldigvis hadde vi i allefall med oss ekstra mannskap for overfarten, og her er det veldig stor forskjell på å være tre eller to. I tillegg er det utrolig hvor fort man venner seg til ting. Etter et par temmelig slitsomme døgn fant vi oss igjen til rette i de nye rutinene. I tillegg til rorvaktene fungerte også de andre hverdagsrutinene bra på overfarten. Tuva og jeg delte på byssevaktene, mens Bjørnar påtok seg fast skrubbevakt. Her skal det nevnes at kombinasjonen liten båt og store bølger raskt gjør både matlaging og oppvask til total slapstick. Maten hadde det med å skvette ut av gryter og kjeler og ned i skap og skott. Og rett som det var forsvant ting overbord under saltvannsoppvasken. Kajsa på havkryss kan konsist oppsummeres som 50% badeland og 50% House of Flying Daggers. At det er noe av et prosjekt å lage mat er noe som etterhvert også lett kan sees på oss. Vi hadde allerede mistet en del kilo siden Oslo, og vi ble ikke akkurat tjukkere i løpet av overfarten.

Som sagt var himmelen dekket av tunge våte skyer nesten hele veien over. Regnet kom og gikk. Og det gikk sjeldent langt før det kom tilbake. Det tok over to uker før vi for første gang så månen, og det gikk temmelig raskt å telle stjerner på nattevakt. Vi så én eneste solnedgang, og det var nest siste kvelden. Ikke typisk vær for atlanterkryss på denne tiden av året! Nyttårsaften regnet det så kraftig at vi bestemte oss for å utsette hele kalaset til dagen etter. Da var det til gjengjeld strålende sol og vi kjørte motoren noen timer for å få kjøleboksen til å stille opp med noen kalde øl. Ellers var en av hovedutfordringene ved turen rett og slett å holde rumpa tørr. Til slutt maktet ikke engang oljehyre-regntøyet mitt å holde vannet ute (Tuvas oljehyre fra Ålesund var det eneste som holdt stand). I en liten båt er det også vanskelig å få tørket ting i mellom vaktene, av den enkle grunn at det ikke er noe plass å henge det. Det skal innrømmes at vi innimellom satt (på de våte rumpene våre) og spurte oss selv hvorfor i h##%ete vi ikke bare kan ta fly og bo på hotell som normale folk.

De siste to-tre dagene før landkjenning trakk endelig skyene seg til side og slapp til sola. Så langt på overfarten hadde vi sett få tegn på liv, borstsett fra hverandre og flyevisk. Flyvefisk i svermer. Det var ikke få styrtlandinger vi måtte skuffe over bord. En av dem klarte til og med å fly hele veien ned i kabinen. Og på nattevakt ble både Bjørnar og jeg truffet med et klask. Men så, på dag 18, fikk vi endelig besøk av delfiner igjen, for første gang siden Kapp Verde. I likhet med seilere, og pattedyr flest, later delfiner til å mislike regn og ruskete vær. Men da sola kom frem og bølgene la seg dukket de endelig opp. Det var flere titalls av dem, og det så ut til å være flere unger i gruppen som hoppet og lekte seg foran baugen vår. Det med at bølgene la seg skulle forresten ikke var lenge.

Da skyene forsvant begynte til gjengjeld sjøen å bygge seg opp. Og selv i oppholdsvær klarte vi å forbli mer eller mindre konstant våte. At enkelte av bølgene brøt over cockpiten var ikke noe nytt. Men de siste dagene begynte de virkelig å fylle den opp, og to ganger i løpet av den nest siste natten på overfarten skyllet de hele veien inn og ned i kabinen. Den første fosset ned på styrbord køye. Samtidig trigget den selvutløseren på redningsvesten min ute i cockpiten. Den hissige blåselyden fra gassbeholderen i vesten fikk et øyeblikk Tuva til å tro at vi ble angrepet av hval. Pappa Oddvars formaninger om strategier ved hvalangrep hadde tydeligvis gjort inntrykk. Den andre bøllebølgen siktet seg inn på babord køye, og denne gangen fikk vi bekreftet at også Bjørnars vest fungerte som den skulle.

På nattevakta det 20. døgnet kunne jeg endelig skimte lysene på Tobago i det fjerne. På morgenvakta til Tuva kom konturene av land til syne. Vi siktet på Pirate’s Bay, en liten bukt ved den lille fiskelandsbyen Charlotteville helt i nord. Innseilingen var spektakulær. Fregattfugler sirklet over oss mens fjelltopper kledd med tjukk regnskog stadig ble tydeligere. Den første Tobagianeren vi møtte var en lokal fisker i en av de tradisjonelle små båtene med fiskestenger av bambus i spenn på hver side. Båten het Patient Man. Den neste båten som passerte oss het Stressless. Deretter fulgte Ruff Enuff, Lion, Deadliest Catch og Joyous Vibes. Lovende!

Følelsen vi hadde ved landfall var alene verdt alt strevet. Pirate’s Bay viste seg å være den uten sammenlikning fineste ankringsplassen vi har sett så langt. Og det er nok ikke bare fordi det hadde gått 2100 mil siden sist vi hadde noe å sammenlikne med. Pilotboka vår beskriver stedet som a spectacularly beautiful natural harbour. Indeed! Bukta er også en klar favoritt blant de lokale pelikanene, og den er omringet av en tjukk vegg av bugnende jungel. Fra cockpiten har vi utsikt mot Booby Island, en øy som åpenbart er oppkalt etter formen. Når vi endelig hadde fått summet oss nok til å få blåst opp Bølla (jolla), og vi padlet det siste lille stykket inn til Charlotteville for å sjekke inn, kom vi på hvorfor vi ikke hadde tatt flyet over. Det føltes stort! Helt utenom det vanlige tilfredstillende! Det skal sies at selve innsjekkingen er en historie i seg selv, men det får vi spare til neste reisebrev.

Flere bilder fra atlanterkrysset finner dere her.

-erik

PS: Som nevnt i forrige reisebrev var planen å oppdatere bloggen mens vi var utpå via sms-meldinger fra satelittelefonen vår, en håndholdt Iridium. Vi trodde vi hadde et oppsett som fungerte, men så viste det seg altså at Iridiumen ikke maktet å sende fra seg norske særtegn, så meldingene ble kuttet ved første forekomst av æ, ø eller å. En smule irriterende, og det er ikke første gang Iridiumsystemet har gitt oss hodebry. Stort sett klarer vi ijallafall å hente ned værmeldinger fra Iridium-satelittene, og det er det viktigste. Ellers er de i stor grad å betrakte som skrotmetall i bane. Uansett, de amputerte meldingene våre inkluderte i det minste posisjonene og fungerte vel om ikke annet som livstegn. Nå har vi uansett også fylt ut meldingene med det som opprinnelig var ment å stå der, så nå ser de forhåpentligvis litt mere meningsfulle ut.