Den Engelske Kanalen i én jafs

Tidevann, tåke og tankbåter. Og alle tre i store doser. Dette oppsummerer egentlig greit hvorfor den Engelske Kanalen ikke vekker den største begeistringen blant turseilere. Selv valgte vi å gjøre kort prosess og ta hele kanalen i én jafs. Drøyt 400 nautiske mil; fra Falmouth i Sør-England, opp langs Frankrike og Belgia, og et stykke inn i Nederland. Fire og en halv dag med seiling. Selv om vi garantert har gått glipp av noen hyggelige små havnebyer på veien, så får vi nå desto mere tid i Amsterdam. Med kanalliv av det mere bedagelige slaget. Og at vi nå har kommet oss helt til Amsterdam betyr også at vi kan feire et slags fastlandsjubileum! Eller personlig rekord i øybesøk. Mer om det seinere.

Med den siste atlanteretappen overstått var det veldig deilig å puste ut litt i Falmouth. Men vi ble fort rastløse igjen. Av tiden vi har igjen på tur håper vi å få brukt mest mulig i Amsterdam og København. Etter en drøy uke med kafé- og kinobasert rekonvalesens satte vi derfor seil igjen. Mens Oddvar, som var med oss på forrige etappe fra Azorene, satte seg på flyet tilbake til Norge. (Takk for turen!)

Turen denne gang gikk først opp den Engelske Kanalen, videre et lite stykke ut i Nordsjøen, og så inn i nederlandske Noordzeekanaal for å slå følge med alle lasteprammene inn til Amsterdam. I forhold til den type seilas vi har vært vant med de siste månedene, med øde og åpent hav i alle retninger, så var overgangen temmelig stor. I den Engelske Kanalen trenger man aldri føle seg alene. Dette er en motorvei til sjøs. Lastebåter og tankbåter på langs, hurtiggående ferger på tvers, og fiskebåter som tråler rundt i sikksakk. Rushtrafikk døgnet rundt. På et tidspunkt dukket til og med en ubåt opp for å trekke pusten et lite stykket fra oss. Utrolig nok, siden kanalen egentlig er veldig grunn. Noe som igjen forklarer hvorfor sjøen her ofte kan bli litt humpete, spesielt når vinden og det kraftige tidevannet går hver sin vei. Tåka har vi allerede nevnt. Legg til en dose med gassplattformer og vindmølleparker, så har du en veritabel hinderløype. Kontrasten til late dager på havkryss kunne neppe vært større.

Men vi hadde uansett en knallfin tur, der vi seilte avgårde i sikksakk og rykk og napp. Vaktene går fort når det er så mye å følge med på og passe seg for. Og igjen hadde vi medvind hele veien. Det kraftige tidevannet byr også på smått bisarre opplevelser av fremdrift og stillstand. (Dette var i tillegg rundt nymåne og spring.) Med seil som bare såvidt lot seg fylle hadde vi enkelte ganger følelsen av å bare ligge og duppe, mens GPS’en faktisk viste 8 knop. Andre ganger hadde vi følelsen av å dundre avgårde i halvannen.

Så var det dette med øyrekord da. Fra vi forlot Marokko i slutten av oktober har vi nemlig ikke satt ben på noe som kan kalles fastland. Over 20 forskjellige øyer på rad har det blitt. Vel og merke hvis man er storsinnet nok til å regne England som en øy da. Og litt storsinn kan jo ikke skade. I tre-kvart år har vi altså kun oppholdt oss på små og store øyer rundt i Atlanteren. Fra Kanariøyene til Kapp Verde, de Vestindiske øyene og Azorene. Det blir vi rett og slett litt glade av å tenke på.

Sånn sett passer jo Amsterdam perfekt for å få en litt myk overgang. Mindre fast fastland finnes vel neppe. Hele byen er jo egentlig bygget på en stor myr. Men det er vår favorittmyr! Vi har begge vært her flere ganger tidligere, men det er jo litt ekstra stas å ankomme denne kanalbyen i medbrakt husbåt. Og med nyleide sykler på bryggekanten er vi nå veldig klare for litt etterlengtet storbyferie.

Vi har lagt ut flere bilder fra turen fra Falmouth til Amsterdam her.

-Erik