Biscayadiskursen blant seilere er omtrent like opplyst og edruelig som folks forhold til HIV-smitte på tidlig 80-tall. Nei, man får ikke aids av å håndhilse på en som har HIV, og nei, man forliser ikke nødvendigvis i Biscaya. Men det er viktig å bruke prevensjon, og derfor tok vi oss tid til å vente på riktig værmelding. Vi hadde også gjort klar stormfokka på fordekket og hadde signalhorn og hvite “flares” klart i cockpiten for å skremme vekk ubehagelig nærgående skipstrafikk. Disse fikk vi heldigvis ikke bruk for, men en enorm gasstanker la høflig om kursen etter følgende oppkall på kanal 16: ”Big scary cargo ship, big scary cargo ship – this is norwegian sailingyacht Kajsa Kajsa Kajsa right in front of you. Do you read me? Over.” Continue reading ‘Biscaya!!’

Så kom vi oss endelig til Dublin. Etter å ha banket mot vind og tidevann nedover Irskesjøen kjentes det ut som en milepæl. Men etter snart en uke i havn har sightseeingen stort sett begrenset seg til motorrommet i Kajsa, sett fra innsiden av cockpitbenkene. Mekkejobbene har nemlig stått i kø. I utgangspunktet var mekkeambisjonene våre for Dublin bare å få på plass nye lanterner i baugen. Babord lanterne ble slått av mot en slusevegg i Caledonia, styrbord mot en bølge i Irskesjøen. Vel fortøyd oppdaget vi imidlertid at det var fullt av vann i kjølsvinet (nei, det er ikke et maritimt banneord slik jeg, førstereisgutten, trodde første gang jeg hørte det for et år siden, men altså hulrommet i kjølen inne i båten). Continue reading ‘Mekking i Dublin’