Egentlig var planen å krysse fra Portugal over til Madeira. Det er en etappe som, med været med oss, ville tatt rundt fem dager. Men siden vindene har rukket å bli litt vel høstlige så valgte vi å følge Yippis eksempel og forkorte enkeltetappene ved å legge ruta om Marokko i stedet. Og vi er ikke de eneste. Selv om dette er en litt utypisk avstikker fra den ruta vi ellers følger, så er det flere norske båter med samme plan: I tillegg til Yippi og oss har både Serendipity og Yr valgt samme rute.

Turen over Gibraltarbukta startet fra Portimão på Algarvekysten, med kurs for Casablanca. Foran oss ventet 200 mil med absolutt blikkstille vann. Det betød at vi måtte høre på motoren dunke det aller meste av de to døgnene vi brukte over, men til gjengjeld trengte vi knapt å røre rorkulten: Kajsa har ikke autopilot (kun vindroret når vi seiler), men siden sjøen var så rolig kunne vi bare binde fast roret på riktig kurs (propellen trekker oss litt mot babord, så en snor på rorkulten som forsiktig holder igjen mot styrbord gjør jobben). Mens hyssingen styrte kunne vi montere bordet vårt i cockpiten og dekke på med mat og drikke. Vi kunne til og med jobbe på laptopen ute i cockpiten – ikke vanlige tilstander i Kajsa på havkryss.

Som vanlig var det fiskebøyene og fluene som først varslet oss om at vi igjen nærmet oss land. Litt etter dukker Kong Hassan-moskeen opp i horisonten. Det første vi ser av Afrika. (Vi har seilt til Afrika!!) Det er intet mindre enn “verdens høyeste religiøse byggverk”, og religiøse typer har det jo med å bygge i høyden. På høytidsdager skyter de en laserstråle ut av tårnet, i retning Mekka. (Hvis den norske statskirke innlemmer liknende retrofuturistiske stjernekrigseffekter skal jeg kanskje revurdere min medlemsstatus.) Like etter får vi selskap av en gjeng fiskere som styrer den åpne lille båten sin opp langs siden av Kajsa. De vil bomme sigg. Da vi forklarer at vi ikke kan hjelpe er de like strålende blide og roper “welcome to Marocco, welcome home!”, før de fortsetter ut til havs. Denne hjertelige hilsenen har vi fått høre flere ganger siden.

Vi når innseilingen til Casablanca havn akkurat i tide til solnedgang over Hassan-moskeen (selv om vi såklart hadde ønsket oss laser). Da får vi imidlertid beskjed over VHF’en om at de ikke kan ta oss i mot. Yacht-marinaen der har vært under ombygging siden 1998, og det er fortsatt ingen som aner når den blir ferdig. Dermed vender vi nesa mot Mohammedia, ti mil nordover.

I Mohammedia ble vi tatt i mot av et spann av politi, tollere, og immigrasjonsmyndigheter. Det er en veeldig lang rekke av tilsynelatende umotiverte regler som skal håndheves her. Men stort sett blir de håndhevet på en såpass tilbakelent måte at det hele går temmelig smertefritt. Bortsett fra når det kommer til punktet “sivil status”, noe som tydeligvis er ytterst viktig. At Tuva er kaptein synes de er rart men artig. At hun ikke er gift med mannen ombord synes de bare er ekstremt rart. Tolleren i Mohammedia gjorde forøvrig et forsøk på å gjennomsøke båten, men ga fort opp. Det var visst rett og slett for trangt og rotete.

Mohammedia marina viste seg i allefall å være blandt de hyggeligeste, og definitivt mest eksotiske, vi har besøkt så langt. Med nattevakter som fisket blekksprut med stang rett fra brygga, mens bønneropene jallet fra høytalere på fiskehavna ved siden av. Og havnesjefen Ahmed viste seg å være den mest elskverdige havnesjefen vi noensinne har møtt. Topp fyr, med korpus og karakter noe ala en sekstiårig Timbuktu (svensk rapper og gladlaks, kapteinens anm.). Da vi trengte noen deler til båten kjørte han oss egenhendig inn til Casablanca, og fra butikk til butikk. Alt i alt: Mohammedia og Casablanca bød på de mest joviale typene (det var stort sett hankjønn) vi har møtt siden Skottland.

I skrivende stund ligger vi værfaste i Essaouira – ny oppdatering følger straks. (Flere bilder ligger her.)

-e