Om få dager legger vi ut på Havet igjen. Vi begynner å bli drevne på dette her nå. Provianteringsrunden på Gran Canaria i november var en ufokusert pengebruksorgie i forhold til gårsdagens handletur. Med sirlig forseggjorte lister over estimert konsum av alt fra tørkeruller til nattevaktsjokolade gjorde vi det hele unna på et par timer, og stuingen gikk som en drøm. Jeg er nesten redd vi har glemt noe vesentlig, så god plass har vi. Og enda har vi proviantert for 35 dager, ca. en uke mer enn vi håper å bruke over. Når det er sagt, har vi ikke bedre plass enn at vi må vente til avreisedagen med å kjøpe grønnsaker og fylle ekstrakannene med vann, for etter det har kun to av tre plass til å sove samtidig.

15. april hentet vi atlantermatros Elisabeth på flyplassen her på Sint Maarten. Elisabeth er vår bryggenabo fra hjemmehavna på Hovedøya, og bor året rundt i sin IW 31, Billig Holliday. Til daglig jobber hun med kunstformidling i Oslo, og er ellers særdeles praktisk og mekkekyndig. Dessuten er hun ivrig isbader i vinterhalvåret; en lidenskap hun ikke får dyrket på en stund nå dessverre. Elisabeth er både husrein og omgjengelig, og ikke tar hun mye plass heller. Supermannskap, rett og slett, og vi gleder oss til å ha henne med over havet.

Erik og jeg begynte så smått å klargjøre båten for havkryss på St. Lucia, og siden har vi langsomt jobbet oss nedover mekkelista. Det nye mannskapet hadde heldigvis ingen illusjoner om late dager i solen, og siden hun mønstret på har det virkelig blitt fart på mekkinga.

Hollandske Sint Maarten er et begredelig sted. Superyachter, diamantbutikker, casinoer og strippeklubber. Happy Hour fra morgen til kveld og møkkete vann. For å i det minste kunne mekke i litt finere omgivelser dro vi opp til Anguilla, en dagsetappe nordover. Der lå vi i Road Bay i ti dager. Gikk over riggen, skiftet ut en del tauverk, tettet diverse lekkasjer i dekk og rekkelister, og skrubbet undervannsskroget for rur, korall (!), sjøpølser (!!?) og grønt slim. Det siste var til tider litt spennende, da en barrakuda på drøyt halvannen meter likte seg godt i skyggen under Kajsa. Får man øyekontakt med en barrakuda får man fort følelsen av at den pønsker på noe… På Anguilla skilte vi lag med våre franske venner på Muppet Show, som vi hadde holdt følge med siden Dominica. De la ut på den tøffe etappen opp til Canada, og med seg fikk de en hjemmestrikket lue med dusk og øreklaffer. Det ble ikke tid til å lage to, så det får være skutas nattevaktlue. Det var trist å ta farvel, men vi håper å kanskje se dem igjen på Isles of Scilly på vei til England fra Azorene.

Anguilla er et ganske dyrt sted, så vi seilte ned til Sint Maarten igjen for å proviantere. På veien hadde vi stormgeneralprøve, og prøvde den nye stormfokka og fjerde rev i storseilet. Vi fikk også øvd oss på å legge Kajsa bi med drivanker. Det fungerte fint, selv om 18 knops vind og strålende sol, som vi hadde den dagen, jo ikke er spesielt dramatisk vær. Dramatikken den dagen var av en noe uvant art. Mens vi lå bi og drev sakte sidelengs, kom det en hai og begynte å glefse etter det nye vindroret vårt. Erik tok affære, og slo den i hodet med en åre. Det likte den ikke, og svømte videre for å glefse etter mindre hissige folks utstyr. Den historien vil vi nok med tiden overdrive til det ugjenkjennelige, men foreløpig er den helt sann.

Nå er vi altså tilbake på Sint Maarten, hvor vi unner oss litt marinaliv blant superyachtene. Simpson Bay Marina er uforskammet dyr, securityvakta kjører rundt på bryggene i golfbil, og man betaler en obligatorisk ekstraavgift på fem dollar om dagen for at golfbilen plukker opp søpla på bryggekanten. Og naboen har stor flatskjerm i cockpiten! Båtliv kan være så vidt forskjellige ting. Kajsa, Ruffen, Motgang, Leikaren, Yippi, Tempest og Orion er alle i innspurten av forberedelsene nå, og vi roter på brygga og driller og banker og bråker. Sammen får vi nesten dette stedet til å fremstå som en vanlig båthavn.

Den forestående etappen herfra til Azorene er på drøyt 2100 nautiske mil i luftlinje. Siden ingen båter seiler i rette luftlinjer er det i realiteten mye lenger. I denne delen av Atlanteren er været mer ustabilt, og vi kan risikere både motvind, ingen vind og alt for mye vind. Vi har diskutert rutevalg med utallige medseilere, og lest alt vi har kommet over om emnet, men alle gode råd og strategier er basert på at Azores High, Azorhøytrykket, ligger der det skal. Foreløpig ser det ut til å flytte seg rundt uten noen klar plan. Vi har vel konkludert med at vi må starte med å seile rett nordover rundt 7-800 mil før vi kan begynne å sikte rett mot målet. Ruta blir i så fall på rundt 2500 mil totalt, men det blir vel værmeldingene vi laster ned med satelittelefonen som bestemmer i siste ende.

Man føler seg vel aldri helt klar for et langt havkryss, hverken praktisk eller mentalt. Men skuta er nå så tøff som hun blir, og vi andre kan være ganske så tøffe vi også, når vi må. Som sist kommer vi til å forsøke å sende livstegn til bloggen med sattelittelefonen nå og da, men mulighetene for tekniske problemer her er mange. Ikke bli bekymret før 15. juni.

PS: Flere bilder fra Anguilla og St Maarten ligger i galleriet.

Tuva