Endelig er vi over Atlantern! Helt over denne gangen. For to dager siden seilte vi inn til Falmouth i England. Værfoholdene vi fikk på turen over fra Azorene viste seg å bli helt perfekte. Her følger et noe forsinka reisebrev fra Azorene og turen over. Den begynte med en en liten svipptur fra Horta innom den utagerende St. Hans-feiringen på øya Terceira, Atlanterens mest karslige øy. Deretter fulgte 12 dager og 1200 mil med usedvanlig smooth sailing på vår siste etappe over atlanteren.

Etter 28 døgn på kryss over fra Karibia var det veldig deilig å ha god tid i Horta. Vi ble der i over to uker. I mellomtiden ble det et bytte av atlantermatroser ombord. Elisabeth mønstret av, og Oddvar, faren til Tuva, mønstret på. I månedene før vi dro fra Oslo jobbet Oddvar nærmest fulltid med å hjelpe oss å ruste opp Kajsa så hun skulle bli en ordentlig havseiler. Endelig skulle han få være med på litt av seilingen også, og etappen til England passet bra med semesterslutt på Arkitekthøgskolen. Oddvar er en båtvant mann, og har selv vært på langtur med sin 44 fots stålbåt Albatross i 05-06. Men som han selv formulerte det, så er Albatross nærmest som hurtigruta å regne i sammenlikning med Kajsa.

Med nytt mannskap ombord, og etter en haug med små reparasjoner etter forrige havkryss, la vi inn en liten testseilas over til naboøya Terceira, 70 mil østover. Vi hadde visst valgt oss riktig øy til riktig tidspunkt, for vi slumpet til å ankomme til startskuddet for den store midtsommerfeiringen. Og den tas det ikke lett på. Solfesten strekker seg over en drøy uke, og er fullstappet med testosteronladede oppvisninger og konkurranser. Vi snakker her om en særdeles karslig St. Hans-feiring. I løpet vår snaut én-ukes visitt rakk vi å få med oss følgende innslag:

• Vektløfting med landbrukstematikk. I denne konkurransen kan man se øyas sterkeste karer konkurrere om å bære flest melkespann, dra kjerrelast med vanntønner, og en rekke andre rurale anstrengelser. Stilen som gjelder, her som ellers på Terceira, er kraftig bart, sixpence, og rutete skjorter med oppbretta ermer.
• Veteranbil-rally. Karslig.
  
• Okseløp. Her snakker vi om selve folkesporten. Jackass som kulturinstitusjon. Man sperrer av et lite nabolag for så å slippe løs en gjeng okser; så er det om å gjøre å få dem skikkelig sinna (gjerne ved å slå dem i hodet med en paraply); og deretter gjenstår det bare å se hvem som kan løpe raskest. Noen av variantene vi fikk med oss var strandløp med okse i tau, byløp uten tau, og kalveløp med øyas smågutter.
• Formasjonsflyvning med militærhelikopter. I overkant karslig.
  
• Offroad-sykling i byløype. Dette innebærer gode muligheter for å gå spektakulært på trynet nedover en av byens bratte trapper.

Vi lot oss i alle fall underholde. I beste gladiatorånd. Folk som skader seg er jo tidløs moro! For liksom å understreke karsligheten i alle disse midtsommer-ritene må det også nevnes at havnebyen hvor det hele finner sted faktisk heter Angra do Heroismo; Heltemotets Bukt.

I det hele tatt skulle vi gjerne ha blitt værende på Azorene enda lenger, men når alt kommer til alt er det været som bestemmer. Da vi endelig fikk en værmelding som viste et avbrekk i en lang rekke med morske lavtrykk, måtte vi bare benytte sjansen. I løpet av de drøyt tre ukene vi var på Azorene rakk vi nemlig å se ganske mange værmeldinger som ikke fikk etappen over til England til å virke spesielt fristende. Sterk vind og høye bølger. Vi snakket også med flere seilere som hadde prøvd å sette avgårde for så å måtte snu på grunn av litt for rufsete forhold. Andre igjen hadde måttet endre ruta og dra til Spania i stedet. Vi var med andre ord forberedt på en temmelig strabasiøs tur disse siste 1200 milene over Atlanteren. Men vi hadde visst gjort lurt i å vente litt. Vi fikk 12 dagers medvindsseilas med blå himmel og flat sjø (vel, i atlanterhavsmålestokk). Sporet på kartplotteren vår viser en tilnærmet rett linje mellom Terceira og Falmouth. Luksusseilas! Og det hele føltes ekstra tilfredsstillende da grib-filene viste at de mørke lavtrykkene lukket seg igjen bak oss akkurat i det vi seilte inn til Falmouth. Nøyaktig der vi slentret avgårde med 15 knop i ryggen for under et døgn siden viser de røde pilene på værkartet at det nå blåser 30.

Underveis fikk vi forresten masse selskap: Delfiner og hval, tankbåter og fiskebåter, skilpadder og et par månefisk som lå og duppet i overflaten, og nysgjerrige gulnebblirer og havsuler som fulgte oss hele veien (jups, Oddvar hadde med fuglebok til oss). Vi fikk til og med besøk av en liten tiarmet blekksprut som hoppet opp på dekk. Og makrell på kroken! Etter et år med tvil kan vi nå konkludere med at det faktisk finnes fisk i havet. Oddvar holdt altså løftet om å ta med seg litt sårt tiltrengt fiskelykke.

Men det besøket som helt klart gjorde mest inntrykk var en selvlysende grønn siluett. Den dukket plutselig opp i mørket på en av nattevaktene. Mens jeg satt der i egne tanker la jeg plutselig merke til en grønn stripe som raskt kom mot oss, skrått bakfra. I løpet av noen sekunder vokste den seg lang og bred mens den smøg seg helt opp langs babord side av oss. Bortsett fra en stor boble av kraftig opplyst morild kunne jeg ikke se hva det var. Men den var like lang og bred som båten! Så, mens jeg fortsatt holdt pusten, skjøt den skrått ut fra skuta igjen. Den grønne stripa ble smalere mens den forsvant ut i mørket like raskt som den dukket opp. I valget mellom selvlysende ubåt, kraken, og hval heller jeg noe nølende mot det siste. Man blir uansett sittende og lure på hvor ofte vi egentlig har hatt nysgjerrige og storslagne gjester rett under skroget, uten at vi har enset noe som helst.

Da vi endelig kunne fortøye Kajsa i havna i Falmouth føltes det hele egentlig som noe av en milepæl. Vi har nemlig vært i Falmouth tidligere på turen. Den gang ventet vi på vær for å krysse Biscaya, temmelig forventningsfulle. Med fare for å høres litt dramatisk ut har vi nå altså krysset vårt spor og sluttet sirkelen. Eller gjort en full Atlantic circuit som de joviale britene her ville sagt det. I tillegg har det nå gått sånn passelig nøyaktig ett år siden vi la ut fra Oslo.

Om noen dager setter Oddvar seg på flyet tilbake til Norge. Planen videre for Capt’n Tuv og meg er så å snirkle oss oppover den engelske kanalen, ta en avstikker inn til Amsterdam, og så videre opp til Danmark via Kielkanalen.

Flere bilder fra Azorene og turen over til England ligger i galleriet her. I tillegg har vi tidligere lagt ut bilder fra okseløpene på Terceira og langturseilernes veggmalerier i Horta.

-Erik