Sirkus Las Palmas

Da vi forlot Marokko slo det oss at det var det siste vi så av fastland før neste sommer. Fra nå av vil vi utelukkende besøke store og små øyer helt til vi treffer England en gang i juli 2009. Det tok oss tre og et halvt døgn fra Essaouira til første øy: Gran Canaria. Noen timer på vei oppdaget vi at vi ikke fikk strøm fra motoren, og kjøleboksen hadde stått og tappet batteriene mer enn de liker. Det var for mye sjø til å begynne med noe særlig feilsøking, så vi skrudde av alt som bruker strøm og fant fram reservedippeduttene som tar AA-batterier. Vi har både lanterner, VHF og GPS av denne sorten, så manglende strøm er ingen umiddelbar krise. Både jeg og Erik kler dessuten hodelykt særdeles godt. Det var med et dypt sukk vi føyet ladeproblemene til listen av ting som skulle fikses før atlanteren – en liste som allerede var mer enn lang nok. Siden vi stort sett ikke har gjort noe annet enn å mekke og fikse båt de ukene vi har vært her, så skal jeg fatte meg i korthet. Jeg kunne fylt et eget reisebrev med facinerende detaljer om alt vi har mekka og hvorfor og hvordan, men det kan jeg spare til folk som bryr seg om denslags (dvs. pappa). (Høydepunkter: dieseldyr, dynamotrøbbel, motorlufting, riggsjekk, og nye batterier. Matrosens anm.)

Planen er å dra innom Kapp Verde-øyene utenfor Senegal før vi legger ut på den ordentlige atlanterkryssen, men det er på en måte nå den begynner allikevel. Det sies at det ikke er stort å få tak i på disse relativt fattige øyene, og båtdeler kan man nok lete lenge etter. Det er altså her i Las Palmas vi må ordne alt som skal ordnes, gå over båten og proviantere for havkrysset. Vi brenner tusenlapper som om det sto om livet – og det gjør det jo forsåvidt.

Las Palmas i november er et kapittel for seg. Det er her ARC (Atlantic Rally for Cruisers) starter, og denne transatlantiske regattaen for langturseilere har med årene blitt et omfattende sirkus. Nærmere 250 båter legger ut herfra 23. november, men først skal det festes. Og festes. Man blir fristet til en liten sammenligning med norsk russefeiring, som går ut på å drikke seg sønder og sammen i tre uker før eksamen. Den ene temafesten avløser den andre, og flere av de største båtutstyrsbutikkene holder fester hvor de spanderer mat og børst på velbemidlede ARC’ere. En av dagene gikk deltakerne i tog rundt havna, ledet an av et korps, og viftet med sine respektive flagg. Den årlige jollepadlingskonkuransen på tvers av havnebassenget endte i et gedigent fyllekalas / vannkrig / disco med en lokal DJ stående på taket av bensinstasjonen. Vi tillot oss en halvtimes pause i mekkinga for å gå bort å ta noen bilder av dem. Men det er heldigvis mer enn bare festingen deltakerne betaler for. Det arrangeres diverse kurs og seminarer, de fleste med sikkerhet i fokus, og det stilles strenge sikkerhetskrav til deltakerbåtene. Vi deltar ikke i ARC’en, men synes det hele er god underholdning. Kajsa er visst for liten til å delta uansett, og det er helt i orden. Vi får ha våre egne fester og sikkerhetsinspeksjoner, men jolleregatta kan dog bli litt vanskelig når vi sitter i samme jolle.

Så alene er vi faktisk ikke som outsidere. I havna er det også et lite samfunn av langturbåter som ikke deltar, og veldig mange hyggelige folk med vidt forskjellige planer og historier. (Det hender dessuten rett som det er at vi snakker med ARC’ere.) Her ble vi gjenforent med Yr, Yippi og Serendipity og for noen dager siden var vi samlet til strandpiknik med tapas og vin i vannkanten.

Las Palmas marina er den absolutt største vi har vært i så langt, og som en storby av seilbåter byr den på store kontraster. Uptown er definitivt langs innsiden av moloen ut mot havnesjefens kontor. Der ligger det plastikk for ufattelige summer og glitrer i skumringen med små downligts innfelt på strategiske steder i rigg og dekk, så den nypolerte krommen virkelig skal skinne og blinke. Mange har betalt mannskap som bruker dagene på å skrubbe seg rundt og rundt båten. Men her er også et lite nabolag av småbåter med bofaste innfødte og nordeuropeiske klimaflyktninger som gleder seg til ARC’en drar så de igjen kan få litt fred og ro.

Provianteringen tok oss to hele dager, og etter enda en dag var jammen alt sammen stuet vekk også. Mat og drikkevann for tre personer i fem uker gled inn i kriker og kroker, og nok en gang imponerte Kajsa med hvor mye hun klarer å gjemme bort. Forpiggen måtte ofres, men på overfarten vil vi jo ikke trenge mer enn to soveplasser av gangen når Erik, Bjørnar og jeg bytter på å ha vakt.

To uker ble det i Las Palmas, og ganske utslitte av jobbing fra morgen til kveld i fjorten av fjorten dager la vi inn en hviledag i feriebyen Maspalomas, 30 mil sørover på øya, før overfarten til Kapp Verde. Den etappen vil ta 8-10 dager over til den nordøstligste øya, Sal, hvor vi får besøk av min mor og far og naboen Aase fra Kampen, samt Eriks mor. Vi gleder oss veldig til en uke med dem før atlantermannskapet vårt, Bjørnar Junker Ørstadvik, mønstrer på og vi endelig er klare for det store havet.

(Flere bilder fra Gran Canaria finner du her.)

Tuva