Atlanterhavet på kryss og tvers

I grålysningen fredag 5. juni så vi konturene av vulkantoppen Pico, og noen timer etter var vi vel fortøyd i Horta Marina på Faial. Da var det gått ganske nøyaktig 28 døgn siden vi forlot Sint Maarten på den andre siden. 28 døgn. Det er lang tid. Nesten dobbelt så lang tid som den raskeste båten i den norske langturflåten, katamaranen Rattata. Vi hadde en hel uke med motvind underveis, og da kommer vi ikke langt per dag. Kajsa har mange gode egenskaper, men på skarp kryss er hun litt som å seile en badeand. Jeg er klar over at det er tropiske orkaner og amorøse spekkhoggere som er mest spennende å lese om, men Kajsas andre atlanterkryss var rett og slett ganske udramatisk.

Ikke at det skorter på potensielle farer der ute. De fleste vi har snakket med som krysset i ca. samme tidsrom som oss, kom ut for minst ett durabelig drittvær underveis. Ruffen brakk bommen, Motgang hadde halvannet døgn med liten storm, og Orion måtte assistere US Coastguard i søket etter en forlist seilbåt. Selv hadde vi et par tilfeller av noe som kan ha vært en liten kuling, men aldri noe mer. Kanskje hadde vi flaks, men vi hadde også en viss innvirkning på egen skjebne der ute. Ca. hver fjerde dag lastet vi ned en fersk gribfil (værmelding) via satellittelefonen, så vi hadde til enhver tid full oversikt over hvor de store værsystemene var på vei. Det er fantastisk å ha et slikt hjelpemiddel! Vi endte med å seile en del i sikksakk, men klarte dermed å unngå alt skummelt vær. Det ene voldsomme lavtrykket etter det andre buldret forbi oss på alle kanter, mens Erik, Elisabeth Atlantermatros og jeg levde livets glade dager på Kajsa.

Dagene gikk stort sett med til lesing, soving, brødbaking, matlaging, å fange portugisiske krigsskip med oppvaskbøtta, å spille Blue Ribbon (= Trivial Pursuit for båtnerder), og litt mere lesing. Om natten hørte vi på lydbøker og podcaster fra Norsk Rikskringkasting. Og vårt elskede vindror styrte nesten uavbrutt i fire uker, uten å klage på hverken høy sjø eller skarp kryss. Kun når vi gikk for motor måtte vi håndstyre, men vi endte med under to døgns motring på hele overfarten, så det føltes helt overkommelig.

Elisabeth hadde allerede vært om bord i et par uker før vi kastet loss, og hadde fått litt prøveseilas mellom Sint Maarten og Anguilla. Vi var med andre ord ganske samkjørte allerede da vi dro, og rutinene fungerte veldig bra. Etter middag revet vi litt for natten, og førstemann startet sin tretimers nattevakt. Det er ikke bra for skippersøvnen å ha nattevakta krabbende rundt på dekk alene i mørket, så eventuell reving eller heising av seil skjer i vaktskiftene mens det er to som er våkne. De to salongkøyene går på rundgang, så tre bylter med sengetøy rullerer konstant mellom styrbord og babord køye og lagring i forpiggen. For å ikke vekke tredjemann i vaktskiftene, snubler vi rundt med rød hodelykt mens vi gjør oss klar for køya eller nattevakt. Det er ikke alltid så lett å sove når det gynger som verst, og lydnivået kan noen ganger gi følelsen av å ha gått og lagt seg på en åtte felts motorvei midt i rushtrafikken. Øreproppene tar heldigvis det verste, og man finner noen teknikker for å ikke rulle hit og dit i køya. Klassikeren stabilt sideleie fungerer glimrende, eller å fylle køya med seildresser, puter og klær så man sitter fast i en smal sprekk i midten. Det er pussig hva man venner seg til, og etter en ukes tid tenkte vi ikke lenger så mye over det. De siste ukene til havs gikk dagene bare fortere og fortere, og til slutt rakk vi knapt noe som helst før dagen var over.

På lange havkryss har man goooood tid til å sitte og prate sammen, og det er morsomt hva man ender opp med å diskutere. Vi laget en lang liste over ting vi skulle slå opp på nettet når vi kom i land. Hva er egentlig en lazarette? Hvor ligger øya St. Helena? Og hvordan går resten av teksten til «Hva var vel livet uten deg»? Viktige ting å komme til bunns i.

Kajsa klarte seg stort sett bra på overfarten, og ingenting vesentlig røk eller falt av, slik vi opplevde på forrige atlanterkryss. Men hun tok inn mer vann en noensinne. Ironisk nok på helt nye steder, for alle lekkasjene vi tettet før avreise så ut til å forbli tette. På det verste tok vi inn 20-30 liter i døgnet, noe som er ganske mye i vår målestokk. Vi vet fremdeles ikke hvor det kom fra, for feilsøking etter lekkasjer krever at man endevender skuta og skrur løs deler av interiøret, så den moroa har vi spart til vi kom i land.

Den 11. juni dro Elisabeth hjem, etter nesten to måneder som Kajsa-matros. Det har vært veldig hyggelig å ha henne om bord, og hun har gjort en kjempeinnsats med både mekking og «hus»arbeid. Aldri har vi spist så godt på et havkryss, og hun har mye av æren for det. På dag 27 bakte hun sjokoladekake fra scratch, med smeltet kokesjokolade og greier. Takk for nå, Elisabeth! Den 19. juni kommer min far Oddvar, som skal være med oss på den 12-14 dager lange seilasen til England. Men først skal vi nyte enda en uke eller to på vakre Azorene, noen små grønnkledde portugisiske vulkantopper langt ute i havet. Her er flott natur, gammel portugisisk arkitektur, billig Vinho Verde og hyggelige små cafeer. Det er rett og slett utrolig deilig å være tilbake i Europa.

Det er en stor lettelse å ha dette havkrysset vel overstått. Det er vel den eneste etappen på turen jeg hadde gruet meg litt til, fordi den blant seilere er kjent som «oppoverbakken», og man kan risikere mye vær. Men bekymringen i forkant er gjerne proporsjonal med tilfredsstillelsen av å komme trygt i havn. Det er ikke fritt for at vi var litt stolte over å ankomme Azorene vestfra i en farkost av Kajsas beskjedne størrelse. Ingen øl har noen gang smakt så godt som den den vi fikk da vi kom i land her.

Flere bilder fra overfarten finner du her.

Tuva