Prammen og madammen – Soloseilas siste veien hjem

Min høyst begavede mann fikk ny jobb på universitetet, og måtte derfor hjem litt før vi hadde planlagt. Dermed måtte planen endres litt. En mulighet var å sette opp tempoet såpass at vi kom hjem så han rakk å vaske saltet ut av skjegget før jobbstart. Alternativet var å ta det med ro opp igjennom Europa som planlagt, og så sende ham hjem fra Danmark med Stena Line. Vi valgte den siste løsningen. Så var det bare meg og Kajsa.

Jeg har aldri seilt alene før, og har alltid hatt minst én hjelpende hånd til rådighet. Og selskap, ikke minst. Det blir man lett bortskjemt av, og det var på høy tid å prøve meg som soloseiler. Det siste året har vi møtt flere soloseilere, og de ser ut til å klare seg helt fint. Folk som Bjørn fra Chili og Daniel fra Luna har vært inspirerende bekjentskaper. Sistnevnte hadde ikke engang noen seilererfaring før han la ut på jordomseiling. Mutters alene. Da burde det ikke være noe i veien for at jeg og Kajsa skulle klare en to ukers tur fra Jylland til Oslo. Før Erik dro gikk vi over motoren, skiftet olje, impeller og dieselfilter. Dermed burde den gamle tyskeren stå meg bi helt hjem. Så gikk vi til innkjøp av to store ekstrafendere. For å ha litt slingringsmonn på havnemanøvreringen.

Min første ordentlige etappe alene gikk over Kattegat, fra Sæby på Jylland til Öckerö utenfor Göteborg. Værmeldingen viste 25 knops sørøstlig vind, og jeg skulle nordøstover, ca 45 nautiske mil. For å være helt sikker på å rekke i havn i dagslys kastet jeg loss klokken 0600. Det er fryktelig tidlig for ortodokse B-mennesker som meg, men jeg var litt for spent til å være trøtt. Kvelden før hadde jeg satt tredje rev i storseilet, og forberedt en halvferdig middag det skulle gå fort å varme opp. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene. Både tredjerevet og ferdigmiddagen viste seg å komme godt med, for i Kattegat blåste det friskt, og gammel rotesjø fra dagen før kastet Kajsa rundt i bølgene. Det var fint å merke at det hele føltes helt håndterlig allikevel. Vindroret holdt som alltid stø kurs, og jeg hørte på radio og drakk kaffe fra termos.

Øya Öckerö var ikke tilfeldig valgt. Det var nemlig her at Amigo-båtene ble bygget på 70- og tidlig 80-tall. Stoppet her var vel en slags nerdete pilgrimsferd for min del. En link til bloggen vår fra amigosidan.se har gjort at vi har fått kontakt med flere hyggelige Amigo-eiere. Blant dem var Rune, som for tiden bor på Öckerö. Han tok meg i mot på brygga, kjørte meg rundt på øya, og viste meg begge stedene Amigoen ble bygget. Stedet hvor min første Amigo, Darling, ble bygget er i dag noe slags misjonssenter (!!!), og plankeskuret hvor Kajsa ble bygget så ut som … vel, et plankeskur. Men det var uansett fint å besøke Öckerö. Det er en vakker øy. Ikke rart det ble bygget vakre båter der. Rune lånte meg sykkelen sin, spanderte middag, og kjørte meg til Göteborg for å hente min venn Anne Louise, som skulle seile med meg i to dager. Tusen takk Rune, for hyggelig velkomst og all hjelp!

Anne Louise har seilt mye med meg i Darling, og var med Kajsa over Nordsjøen til Skottland i fjor sommer. Jeg har vært langt fra venninnene i lang tid nå, og det var utrolig hyggelig å se henne igjen. Sammen hadde vi en særdeles regntung seilas opp til Klädesholmen. Det blåste rimelig friskt når vi skulle legge til, og vinden bakfra ga oss mer fart enn planlagt inn i båsen i gjestehavna. Der sto det et strømskap på bryggekanten, som velta i det min tapre matros kjempet med å redde baugen fra brygga eller omvendt. Ikke noen spesielt elegant tillegging, men heldigvis var det alt for kjipt vær til at noen oppholdt seg utendørs og bevitnet opptrinnet. Og kjipere skulle det bli. Det blåste opp ytterligere utover natta, og jeg var ute i mørket og sjekket fortøyningene flere ganger. Kajsa lå og ristet i vindkastene, og i de verste rossene krenget hun godt over. I følge en bryggenabo med vindmåler blåste det en liten storm, og vi dro ingen steder den dagen. Pliktene kalte på Anne Louise, som tok bussen hjem fra Klädesholmen, og dagen etter hadde vinden roet seg såpass at jeg våget meg videre nordover Sveriges vakre vestkyst. På Väderöarna, noen forblåste knauser ute i havgapet, var jeg enda litt mer solo enn på resten av soloseilasen. Med unntak av en båt som dro videre i det jeg kom, var det ikke et menneske der! Helt alene på min egen øde øy. Det var en fantastisk følelse!

Min siste kveld på langtur brukte jeg på Oscarsborg, hvor jeg knøt sammen alle 21 gjesteflagg i kronologisk rekkefølge, og heiste langs forstaget. Signalflaggene fikk pynte akterstaget, og jeg glemmer ikke flaggstikket helt med det første. Med paradeflaggene på plass i riggen, og nyvasket båt, motret jeg dagen etter innover en blikkstille Oslofjord i strålende sol. Med undervannsskrog og propell fullstendig tilgrodd av tropiske vekster gjør Kajsa nå maks 3.9 knop for motor, men jeg hadde god tid. Passerende båter vinket og tutet, og jeg var sånn akkurat passelig stolt skipper på vei hjem fra de syv hav.

Etter to uker som soloseiler har jeg vel konkludert med at det er helt uproblematisk å seile Kajsa alene, når man bare finner noen teknikker. Og som kvinnelig soloseiler opplever man plutselig et vell av hjelpsomme gubber som snubler i hverandre for å komme en til unnsetning. Og som, sikkert velmenende nok, er helt over seg fordi jeg har klart å seile båten min helt selv. Men for all del, jeg klager ikke på gentlemantakter. Men jeg er nok alt for sosial til å seile solo i lengden. Jeg pratet en del med meg selv etterhvert, og kveldene ble litt lange og ensomme. Erik får altså bli med på neste langtur også. Det blir han sikkert glad for å høre.

Fredag 11. september var det 13 måneder og 26 dager siden vi la ut på tur. Jeg plukket opp Erik på Lindøya innerst i Oslofjorden, og sammen ankom vi Herbern på Aker Brygge kl. 18.45. Takket være fellesmailer og litt ryktespredning var det rundt 50 folk på brygga da vi kom, og min mor og far serverte sjampis til hele forsamlingen. Det var litt overveldende det hele, og veldig mange følelser på en gang. Veldig bra å se igjen alle vi har savnet, trist at turen er over for denne gang, litt vakuum å være i Oslo igjen, og ganske stolte av at vi fikk det til.

Flere bilder fra turen Danmark-Norge her.

Tuva