Da vi omsider klarte å overtale oss selv til å dra opp ankeret i Pirate’s Bay på Tobago satte vi kurs for neste øy, 100 mil nordover. Grenada. Der skulle vi møtte Håkon og Vegard, venner fra langt tilbake, som mønstret på for to uker. Vi, og en del andre, lurte litt på hvordan det skulle gå med fire personer skviset sammen ombord 25 fot. Men det gikk helt strålende. Nå har vi snirklet oss oppover den latterlig fine øyrekka som består av Grenada og Grenadinene. Det er for mange øyer til å rekke innom dem alle, men de vi valgte oss var Grenada, Carriacou, Sandy Island, Union Island, Mayreau, Tobago Cays, og Bequia. I dette området ligger øyene tett i tett, med korte etapper på bare noen få mil i mellom.

Det at det er korte etapper er egentlig veldig greit. Det meste av tiden har vi nemlig måttet motorseile på skarp kryss i mot 25 knops vind og skikkelig rotesjø. Så langt har dieselforbruket i det Karibiske hav vært helt på høyde med Irskesjøen. Etter hva vi hører er det snakk om de såkalte Christmas Winds. Dette er kraftige nordlige vinder som vanligvis tiltar i midten av desember, for så å avta og bli mer østlige i midten av januar. De siste årene har de derimot visstnok hatt det med blåse helt ut april. Visa er altså den samme som den har vært hele veien på turen, fra Oslo til Charlotteville: ”Været er ikke som det en gang var!”

Som sagt har vi hatt besøk av lettmatrosene Håkon og Vegard siden sist. De viste seg å være supermannskap som skjemmet oss bort totalt. Hver dag våknet vi til lukten av nybakt brød eller pannekaker som sivet inn i forpiggen. Lett å venne seg til. På sin side vennet de seg fort til den konstante gynginga ombord og heldigvis hadde ingen av dem hang til sjøsyke. Det eneste aberet var at Vegard ufrivillig hadde smuglet med seg en solid dose norsk influensa ombord, og etter noen dager lå tre av fire flatt ut med feber. Håkons immunforsvar var visst litt mer oppdatert enn vårt så han klarte seg.

Heldigvis hadde Håkon noen andre lekekammerater mens vi andre lå syke. Vi har nemlig også møtt massevis av andre gamle og nye seilende venner som vi har holdt følge med en god stund nå. I Prickly Bay på Grenada møtte vi Hildegunn og Steffen i Ruffen, en 33-fots Kings Cruiser fra Stavanger. Topp folk! Samme sted møtte vi også igjen den svenske bergenseren Daniel som vi første gang traff på Tobago. Daniel er tokig i hovudet og skal soloseile jorda rundt i sin Alo 33, Luna. Det er tøft gjort. Men som han sier det selv: ”Man seglar jo inte hela vägen runt jorden direkt. Man stoppar jo på vägen. ” Så, på Sandy Island, en smal sandbank i havet utenfor Carriacou, ble det også hyggelig gjensyn med tønsbergguttene Petter og Markus i Motgang, en 35-fots stål-ketch som vi første gang støtte på i Dublin. Og på Union Island klarte vi endelig å ta igjen Kristian og Vibeke i Yippi!, en Fergus 31 fra hjemmehavna vår på Hovedøya. Etter å ha delt ankringsplasser hele veien oppover Grenadinene ligger nå alle båtene sammen i Admirality Bay på Bequia. Det er bare å hoppe over rekka og svømme bort til nabobåten for kaffeslabberas. Eller rum punch. Så diskuterer man gjerne ankringsteknikk i to timer. Sånn har det blitt. For et år siden fikk jeg ikke stort ut av sånne samtaler men når huset ditt bokstavelig talt henger i en snor blir det plutselig et veldig engasjerende tema. Det spørs om norgesbesøket alltid syntes det var like engasjerende.

Ellers er vi nå dypt inne i charterterritoriet, og vi er i ferd med å utvikle en alvorlig charterangst. Båtutleie er nemlig stor butikk i Karibia, og betalingsdyktighet er åpenbart det eneste som må dokumenteres før hvem som helst kan leie seg en megayacht. Ser vi en charterbåt komme nærmere enn 100 meter er det rett frem på fordekket med et granskende blikk. Fendere og tenningsnøkkel parat. I 50-fots katamaraner kommer de fresende inn på trange ankringsplasser i 15 knop, uten å vite forskjell på ankerlys og navigasjonslys. Så slipper de gjerne ankeret rett over noen andres, før de med fremadrettet blikk bakker i full fart feil vei. Altså mot vind og strøm. Når ankeret så dregger og de driver inn i nabobåten er det gjerne nabobåtens skyld. Heldigvis har vi selv klart å gå klar så langt, men som dere forstår koser vi oss stort med å sitte i cockpiten og hovere over andres dårlige sjømannskap. Sånn har det blitt.

Som sagt ligger øyene her tett i tett. Selv om det er fristende å legge ut om alle de fine ankringsplassene skal jeg nøye meg med to av høydepunktene. Nemlig Saltwhistle Bay på Mayreau og Baradel i Tobago Cays. Mayreau er en knøttliten øy med 200 innbyggere, hvorav de fleste bor i den lille landsbyen som heter ”landsbyen”. Saltwhistle Bay der vi ankret opp ser ut som den klassiske turistbrosjyreversjonen av Karibia. En halvmåne av palmer rundt en postkortperfekt strand. Mayreau er også del av det samme naturreservatet som Tobago Cays, en annen høydare. Tobago Cays består av noen små ubebodde knauser av noen øyer, omringet av langstrakte undervannsrev rett ut mot Atlanteren. Revene tar i mot for bølgene og gjør det mulig å ankre. Vannet er lyseblått som på tøyenbadet, men heldigvis ser det en smule mere interessant ut når du stikker hodet under. I løpet av en 20 minutters snorkletur telte vi like mange skilpadder. Og da vi rodde inn til de forblåste kaktusene på Baradel fant vi både landskilpadder og iguaner (eller noe annet øglete). Det eneste problemet var at det blåste noe helt vilt da vi var der. Faktisk begge gangene. Den ene morgenen med Håkon og Vegard ombord våknet vi til 35-knops vind. (Dette i følge en nabo med vindmåler, det er altså ikke bare vi som gjetter som vanlig). I sånn vind frister det ikke veldig med snorkling. Heller ikke jollesafari med to årer og null hestekrefter.

Faktisk har all den kraftige vinden vi har hatt i Karibia etterhvert fått oss til å tvile på om vi orker hele oppholdet her uten å krype til korset og gå til anskaffelse av en påhengsmotor til jolla, om enn bare en liten hjulvisp. Blant de få andre vi har møtt som så langt har klart seg med bare årer er Steffen og Hildegunn på Ruffen. Men på Grenada ga de etter og skaffet seg noen ekstra hestekrefter på hekken. Når vi nå har funnet ut at Steffen faktisk har vært med i OL i roing er det kanskje ikke så rart at vi begynner å tvile litt på om vi selv kan klare oss uten. Enn så lenge har vi i det minste kjøpt oss en liten 3-kilos paraplydregg, bare for å minske sjansene litt for å havne i Venezuela dersom vinden virkelig tar tak eller en av årene glipper. Og apropos paraply: Vi har etterhvert funnet ut at en vanlig paraply egner seg temmelig bra for medvinds jolleseilas, bare man sørger for å ta et godt tak i spilene. Men dessverre fungerer det heller dårlig på kryss. Vi har vært inne på tanken om å skaffe oss en liten drage for bedre å kunne gå opp i vinden, men uten noen form for kjøl ville vi nok slite litt da også gitt. Uansett, når vi blir ordentlig voksne og har kjøpt oss en Vindö (storesøsteren til Amigo) som vi cruiser rundt med i middelhavet så skal vi ha en hard seilejolle med senkekjøl og glassbunn.

(PS: Flere bilder fra turen opp Grenada og Grenadinene finner du her.)

-e